So this is christmas ;)

Så har det jammen blitt 3. juledag, og me fortsetter å brenne 4 lys i adventstaken ;) Yngve og eg har diskutert om det fremdeles er jul eller ikkje... Eg mener ikkje at jula varer heilt til påske, men til nyttår må den hvertfall få vare, og det er vist greit ;)

Planen i år var å feire jul i Kristiansand, og me skulle reise lillejulaften. Kl 05, søndag morgen, begynte Hanne å grine i senga. Eg sprang inn for å trøste, men det var ikke nok, ho slo seg på magen og klagde seg, så ho måtte få litt melk. Eg angret litt på det 10 minutt etterpå, når Hanne hadde spydd ut heile senga!! Me fikk vasket og tørket, skiftet på både senga, Hanne og meg sjøl. Men det var ikkje mulig å roe Hanne, så me måtte bare benke oss i sofaen og sjå på tegnefilm. Noe som, under litt andre omstendigheter, hadde vert veldig koselig en tidlig lillejulaften morgen ;) Eg tok meg i å tenke at det var den julefeiringen... Eg såg litt svart på å gå på toget etter å ha sovet 3 og ei halv time (Yngve og eg hadde sittet oppe til 01.30 de to siste kveldene, for å få ferdig all juleposten ;) Når eg og hørte vinden som ulte utenfor vinduene, var det svært lite fristende å hoppe på toget kl 11. For ikkje å snakke om hvor slitsomt det ville bli for Hanne, om ho hadde spysyken og skulle reise på toget, når me i tillegg viste at sjansene for at det blei forsinkeleser på toget var svært stor!

Reisen blei utsatt et døgn, og det har me ikkje angret på et sekund ;) Det viste seg jo at alle toga lillejulaften ble svært forsinket, ikkje alle gikk i det heile, eller kom frem dit de skulle. Heldigvis viste ikkje Hanne mer tegn på sykdom, så når me bare hadde fått hvilt litt..., ble det ei fin lille julafte hima ;) Eg fikk til og med bakt litt julekaker, noe det ikkje har "blitt tid til" tidligere i advent. Svigermors beste ; Måkelort ble de utvalgte. Noe gikk galt, så de ble selvfølgelig ikkje helt som de skulle, men gode likevel ;)

Julaften kl. 13.30 kom me til Kristiansand, og ble hentet av svoger og svigerinne. Det ble en liten tur inn i den nye leiligheten til svigers, Der me fikk stelt og pyntet oss litt før me reiste til Yngves bestemor i Vennesla. Der hadde me en flott julefeiring sammen med Yngves foreldre, bror, svigerinne, onkel og bestemor. Det ble en kjempe kveld! Me inbilte oss at me skulle ha mindre med oss hjem enn me hadde ned, for me hadde fått gavene på forskudd. Men der tok me feil likevel. Der var jo et lite hav av gaver til Hanne. Me hadde vert litt fortvilet for me hadde glemt dokka som Hanne vil ha med seg i senga om natta. Men det problemet ble løst. For Hanne fikk både dukke, dukkevogn, stellebag, og en masse utstyr ;) Kan trygt sei ho var i skyene!

 Hanne er snill som en engel når bestemor ordner håret. Hadde det bare vert så enkelt når mammen skal gjer det ;) Jaja, ho blei hvertfall kjempe søt, så takk bestemor! ;)

Hannes onkel var fantastisk flink julenisse!

Når det er jul får man spise så masse snop en bare vil ;)

Hanne studerer juletreet med bestefar

 1.juledag ble Yngves og min dag. Den begynte med at besteforeldrene tok seg av Hanne på morgen, så me fikk sove til nærmere 11, heilt fantastisk. Seinere ble det date på Rio pizza i byen, nydelig spasertur i julebyen, før me gikk på KINO (!!! har vel ikkje skjedd på noen år!!!) Sjøl om me grunnet teknisk svikt ikkje fikk se Hobbiten i 3d, var den kjempe bra, og me gleder oss til oppfølgeren! ;) Tusen takk for en fantastisk date Yngve! (og takk til svigers som gav oss muligheten ;)

2. juledag ble hjemreisedagen. En nydelig dag! Måtte prøve å forevige den fantastiske utsikten fra leiligheten, men kameraet klarer dessverre ikkje heilt å gjengi kor nydelig det var når hus og trær steg opp fra tåkehavet. Men måtte jo prøve meg ;)

Så har det blitt kvardag, og jula er snart over. Men eg håper veldig på en Etne tur før den er heilt slutt!
Det er rart, eg føler meg alltid litt tom når juledagene er over. En har liksom jobbet mot dette i et par måner. Tenkt på julegaver, julevask, julepynt og julekort. Det meste har bygd opp mot at det er jul snart. Men plutselig er den over.. ( ja me har jo kommet frem til i dag, at den varer til mandag hehe, men likevel) Ka kommer nå? Ka skal me nå jobbe frem mot? se frem mot? Eg aner ikkje, derfor føles det litt tomt akkurat nå, som om en starter på 0 igjen... Mange blanke ark ligger forann oss, men eg gleder meg til et nytt år, med alt som måtte komme!! ;) Ei fortsatt fin romjulsfeiring til alle, og snart.... et godt nytt år!! ;)

Min historie...

23.10

EN SLITSOM DAG… 

"Du må prøve å være litt mer motivert for jobb Åshild". Jeg befinner meg på NAV og på den andre siden av bordet sitter en saksbehandler som "bare vil mitt beste", men som tydeligvis ikke skjønner bæret!! Jeg får klar beskjed om at det ikke er mulig å innvilge uføre trygd før jeg har vert gjennom enda mer arbeids utprøving. Eg kan ikkje eingang søke før eg har gjort det, for da vil eg få avslag. Jeg gråter inni meg av ordene saksbehandleren presterer å vri ut av seg. Men jeg har jo Hanne med meg, så jeg prøver å forholde meg så rolig som mulig, men samtidig få sagt det jeg trenger å få sagt, for at saksbehandleren kanskje skal forstå hvordan jeg har det. "mer motivert?? Jeg har jo vert super motivert i 15 år, Fra jeg ble syk for snart 15 år siden, har jeg ikke vert annet enn motivert! Jeg har kjempet og kjempet for å få leve et normalt liv i jobb, men det nytter ikke når kroppen stadig tydelig sier fra at det ikke funker! Etter at sykdommen har gått opp og ned i flere år, har jeg endelig blitt ganske stabil, og ønsker bare å få leve så godt jeg kan med den helsen jeg har" 

Håpet...

Mens jeg ramser ut av meg, faller en del av meg bort et øyeblikk, der tankene vandrer og jeg ser den drømmen jeg alltid har hatt. Få jobbe, bruke meg selv, hjelpe mennesker til et bedre liv, ha kolleger og et sosialt felleskap. Jeg har vert i den situasjonen i til sammen ca. 3 år, det var fantastisk!! Og få bruke meg selv med de ferdighetene jeg har. Få en karriere, la livet gå videre med mulighet for å få et hus og et hjem. Kunne forsørge min egen familie! Det er drømmen ;) Men jeg vet at slik ting er NÅ, er den drømmen bare en drøm. Igjen velter sorgen inn over meg, den som jeg som regel klarer å stanse, den jeg har begynt å komme meg igjennom. Men det å måtte sitte her å forklare IGJEN, til ENDA en ny person, og prøve å få denne personen til å forstå at jeg ikke klarer jobbe, ikke klarer sette drømmen min ut i livet, gjør at sorgen velter over en på nytt.

Min vei til nåtiden...

«Jeg må da ha prøvd meg ut nok nå?? Jeg har jo holdt på i mange år holder ikke det? Nei jeg skulle vel bare ha uføretrygdet meg når jeg ble syk første gang. Da var jeg sikkert syk nok, selv om ingen visste hva som var galt. Da jeg lå og ristet i sengen nesten hver dag, da jeg gjentatte ganger ble sendt til sykehuset i ambulanse, fordi krampene ikke ville stanse. Da jeg var til utallige tester og undersøkelser, uten at noen kunne fortelle hva som var galt.

Men jeg ville gjøre noe ut av livet, ville ha en utdannelse. Så jeg kjempet meg igjennom videregående på 5 år i stedet for 3. Jeg hadde fantastiske foreldre som kjørte meg på skolen når jeg ikke orket komme meg på bussen på morgenen, men ble bedre utover dagen. De kom også og hentet meg når jeg ofte fikk kramper på skolen. Skolen strøk all fravær, slik at jeg skulle få bestått.

Så var jeg så utrolig heldig at legene fant noe som kunne kontrollerte krampene, jeg fikk medisin pumpe i magen, med baclofen. Det var en utrolig velsignelse! Fra 2003 til 2006 fikk jeg ta sosionom studiet. Jeg var kjempe giret når jeg begynte å jobbe på barne- psykiatrisk etter utdannelsen. Og jeg stor trivdes i arbeidet. Dessverre gikk det bare litt over 1 år, før jeg begynte å bli dårligere. Jeg tålte ikke det aktive livet. Sykdommen tok meg igjen. Jeg tålte ikke lenger like mye som tidligere, trengte mer hvile og små krampe anfall kom tilbake. Jeg økte dosen, økte dosen og økte dosen. Helt til jeg ble svimmel og kvalm av medisinen. Jeg begynte med rivotril i tillegg, for å dempe de krampene som kom. Men det fungerte ikke å jobbe lenger og jeg måtte sykemelde meg. Det var uendelig trist og jeg følte jeg gav opp! Men jeg orket ikke mer. Jeg Begynte også å få andre epilepsi lignende anfall i hodet. Noe som generelt gav meg veldig dårlig hukommelse og konsentrasjon. Beste måten å beskrive anfallene på, var at det føltes som om der ble spilt av en film inne i hodet mitt. jeg ble litt «fjern», klarte ikke å fokusere på det jeg gjorde her og nå, og ble svært kvalm og svimmel. Anfallene kunne vare fra sekunder til et par minutt.  Denne formen for epilepsi kom trolig av lang tids bruk av rivotril. Jeg fikk enda en ny medisin mot den nye epilepsien. Det fungerte godt, anfallene ble sjeldnere. Men den dårlige hukommelsen og konsentrasjonen ble det lite bedring på.

Jeg var sykemeldt et år, og søkte så om uføretrygd. Men jeg gjorde ikke god nok jobb med søknaden selv. Hadde ikke kontakt med legen min på sykehuset. Slik at lege erklæringen fra han sa at jeg hadde god effekt av medisin pumpen. Noe jeg jo også hadde, men effekten var ikke god NOK lenger. Det endte med avslag!

Jeg var sjokkert i starten, men fikk også et lite håp igjen. Kanskje jeg likevel skal klare det. Jeg tenkte at ja vel, det er en mening med det, jeg må prøve meg en gang til! Derfor hadde jeg både i Sandnes  ( ca.3 mnd.) og i Etne (ca. 4 mnd.), arbeids utprøving på en barne- skole. I min kontakt med NAV var dette en test for hvor mye jeg eventuelt kunne klare å arbeide, eller om jeg trengte uføretrygd. Jeg jobbet 50 %, og det gikk delvis greit. Noen dager gikk veldig greit, andre dager kom jeg meg ikke på jobb i det hele tatt. Når jeg var på jobb følte jeg også ofte at jeg ikke fikk gjort en god nok jobb, fordi jeg ikke fungerte optimalt! Alt i alt så klarte jeg ikke 50 % jobb! Og da hadde jeg bare meg selv å tenke på, jeg kunne gå hjem og ligge på sofaen resten av dagen om jeg trengte det. Liver er veldig annerledes nå når jeg har ei lita jente på 20 måneder! "Dessverre" var jeg gravid når jeg jobbet i Etne og på slutten ble jeg sykemeldt. Dette ble jo sett i sammenheng med graviditeten slik at arbeids utprøvingen ikke ble mer enn 4 mnd. før jeg flyttet tilbake til Sandnes. Og min kontakt med Nav Etne opphørte.

Men nå sitter jeg på NAV Klepp og får beskjed om at der ikke er skrevet noen rapport fra noen av arbeids utprøvingene mine. Så ingen av dem kan brukes som grunnlag for en søknad om uføretrygd. Og det skulle være min feil det da? DU må virkelig ha kontroll selv for å gå gjennom NAV systemet slik lover og regler legger opp til !Attpåtil er søknaden min om uføretrygd som jeg skrev under på i Sandnes, når jeg kommer tilbake dit, aldri blitt registrert.

MEN…

Det bør vel være begrensninger på hvor lenge en bør være motivert, leve på drømmen for så å bli slått enda verre tilbake. Det finnes vel en tid da en bør begynne å se på hvordan realiteten egentlig er, og gjøre det beste ut av det. Jeg kjenner meg selv og sykdommen så godt som det er mulig nå, og vet at jeg har så mye mer å tape enn det jeg kan vinne. Jeg har tross alt ikke bare meg selv å ta hensyn til lenger!

En liten tanke faller meg inn, kanskje hun mener jeg bare vil utnytte systemet, er lat og ikke gidder... Det har hendt at jeg også har lurt på om jeg er lat. Helt siden starten av sykdommen, da legene etter uendelige tester satt igjen med å tro at sykdommen min bare var psykisk betinget. Da jeg gav opp å reise på sykehuset når jeg ble for dårlig, fordi vi viste at jeg bare ville få spørsmål om hvorfor jeg gjorde dette, for så å bli sendt til psykolog. Helt siden den gang, da legene terpet på dette i 4- 5 år, har det vert en liten stemme i bakhodet som undrer seg over om det er min feil. Om det er jeg som gjør dette selv?? For det er sjelden du kan se på meg at jeg er syk, det meste av tiden bare orker jeg ikke. Det kan vel lett forveksles med latskap. Men jeg vet, innerst inne at jeg er ikke lat! Jeg vet hvordan dager med mer energi er. Dager når jeg kjenner det er herlig å gå tur og kjenner liv i kroppen. Eller dager jeg klarer støvsuge leiligheten uten å bli helt utslitt etterpå. Det er å ha energi. Jeg har også prøvd å ta en koffein-energi pille, og det var en «rus" jeg fort kunne blitt avhengig av. Da kjente jeg hvordan jeg kanskje kunne hatt det, om jeg faktisk hadde energi! Den fantastiske følelsen av at alt går som en lek! Gleden av å kunne bevege seg uten at det er et ork! MEN jeg har også kjent hvordan kroppen reagerer de dagene jeg trosser lite energi og står på likevel, eller når jeg tok energi pille og fikk falsk energi. Det fikk jeg betale for både på kvelden og dagen etterpå. Kroppen ble fullstendig tom og krampene kommer. Så selv om tvilen har vert der av og til har jeg bestemt kommet frem til at jeg er ikke lat!!

Veien videre…

Saksbehandleren følger med i det jeg forteller, og noterer flittig. Selv om hun burde vite alt dette fra før, for alt er skrevet i «journalen» min, eller skulle i hvert fall stått der. Når hun er ferdig med å notere kikker hun opp på meg igjen "Men slik situasjonen er nå, må vi prøve å se fremover, hvilke muligheter du har og hvordan vi best kan komme videre i undersøkelsen" Ja du kan se fremover tenker jeg inni meg, men for meg vet jeg at dette blir å se bakover igjen. Jeg må enda en gang gjennom jobb testing og sjansen for enda mer tilbakefall. Hva skjer da? Skal jeg bli satt enda mer tilbake? For så å bruke enda lenger tid på å bli noenlunde stabil igjen?

«Hvilke problemer eller begrensninger gir sykdommen deg? 

Vel de største problemene er

- generelt lite energi

- stort søvnbehov (trenger som regel hvile på dagen)
-Dårlig søvn (våkner ofte med neglemerker i hendene, fordi kroppen er så anspent selv om jeg sover, våkner da nesten like sliten som når jeg la meg)

-Får kramper om jeg trosser signalene kroppen gir. Det kan være alt fra at hele kroppen rister, noen rykninger i en arm, eller at muskulaturen er veldig anspent noe som gir smerter spesielt i ryggen og bena.

-vonde ledd/muskler som ettervirkninger av år med kramper

-ofte problemer med betennelse i hendene, hoven nakke; spesielt i forbindelse med stillesittende arbeid (pc etc.), eller tungt arbeid der jeg bruker armene mye.

-dårlig konsentrasjon

-dårlig hukommelse

Når jeg ramser opp problemene det gir meg kan jeg ikke la være å tenke: "Hæ?? er jeg virkelig så syk?" Har jeg virkelig så mange problemer. Ja jeg har faktisk det, men tingen er at jeg har lært å leve med det, livet er bare slik. Å være syk hjemme er jeg så vandt til at jeg tenker nesten ikke over det. I det daglige tenker jeg ikke på at jeg har noe som holder meg tilbake, fordi jeg har lært meg å ta hensyn til begrensningene mine og fordi det ikke er så mye som krever noe særlig av meg. Jeg har ikke de store utfordringene, har ikke de store forventningene til hva jeg skal klare i løpet av dagen. Jeg kan leve balansert slik at sykdommen viser og kjennes minimal. Jeg tar alle de gode dagene med meg og glemmer de andre. Er stor fornøyd de dagene jeg kan ta Hanne med ut på tur, eller en tur i den åpne barnehagen. Da føler jeg seier ;) Sier i dag var du flink Åshild, i dag var en god dag, og gleder meg over det. Og klarer jeg ikke ta Hanne med ut, sitter vi på gulvet og leker, og det blir en god dag likevel. Hjemme kan jeg fokusere på det positive jeg oppnår i hverdagen!

 Men det er når jeg må sitte her å ramse opp alle problemene, da føler jeg meg plutselig fryktelig syk igjen. Og jeg vet så veldig godt at når jeg må ut å prøve meg ut i jobb, vil jeg føle meg enda verre. Ja nå høres jeg fryktelig negativ ut, jeg skjønner det. Men jeg må også kunne se realiteten. og slik jeg kjenner kroppen min nå, så vet jeg at de fleste dagene vil bare det å komme meg på jobb være et slit, og ikke minst et nederlag når jeg ikke klarer det. Er det å være lat? Er det å gi opp? Eller er det å prøve å leve som best en kan med de utfordringene en har? Det å være på jobb og kjenne at du ikke gjør en god jobb, er også slitsomt. Ikke huske klient samtalene fra gang til gang, ikke finner de riktige ordene i samtaler, ikke ha energi til å jobbe så godt en kan for hver enkelt.

Jeg vet også hvor slitsomt det er å måtte ringe og si fra alle de dagene jeg ikke er i form til å gå på jobb! Og hvilke nederlag det er når jeg går på jobb, men gjerne må gå hjem etter ufullendt dag! Det er to vidt forskjellige ting å være syk hjemme enn på jobb. Når jeg nå igjen må utfordre meg på diverse jobb situasjoner, vil begrensningene bli mye mer synlige igjen, og jeg vil dermed både føle meg mye sykere. Av erfaring vet jeg også at sjansen for å bli sykere er mye større!!

Men selvfølgelig skulle jeg ha motivert meg for å jobbe igjen, prøvd enda en gang. Men jeg har ikke lyst, jeg er redd!! Redd for å feile, redd for å kjenne at jeg ikke kan gjøre en god jobb, redd for å bli sykere, redd for og ikke ha krefter til å fungere som en god mamma, redd for å få så sterke kramper i fremtiden at det vil skremme Hanne!! Reddest av alt for å bli SYK, sykere slik at kroppen venner seg så til medisinen at den ikke hjelper lenger, og jeg er satt tilbake slik jeg var før 2003!! Før baclofen pumpa, før livet mitt startet igjen!! Og jeg må venne meg til å være enda sykere. Redd for å måtte bruke så mye ekstra medisiner som rivotril. Jeg har ikke bare fått epilepsi av den, jeg har også glemt så ufattelig mye av livet mitt fra de periodene hvor jeg har måttet bruke mye rivotril. Den ene leiligheten vi hadde i Sandnes kan jeg ikke huske i det hele tatt! Jeg vil ikke risikere å måtte bruke så mye medisiner at jeg vil glemme livet, glemme Hanne sin barndom!!

Saksbehandleren ser på meg og «forstår»… Dessverre er det ikke rom for mine bekymringer, min realistiske tankegang i dette NAV systemet. Det er ingen forståelse for alle mine tanker, jeg er bare for lite motivert. Jeg må hvert fall prøve. De kan ikke innvilge noe før jeg har prøvd og de kan se selv og skrive rapporten sin om at jeg ikke klarer. Hadde hun bare vist hvor mye energi det går med til bare å prøve. Der er også mye som må ordnes, som barnehage plass til Hanne, hvordan vi skal få levert Hanne i barnehagen ( jeg kjører ikke bil, Yngve er selv i arbeids trening, gjør en kjempe jobb, men trenger ikke enda mer å tenke på) Hvordan jeg skal komme meg på jobben? Hvordan vi skal få et allerede sprengt budsjett til å gå opp når vi mister kontant støtten og i tillegg må betale barnehageplass???  Kan hun skjønne hvordan det sliter på kroppen å leve på tilnærmet sosialstønad i en årrekke?  Hadde det kommet noe godt ut av det, så skulle jeg jo gjort det! Men JEG kjenner jo kroppen min og vet jo at det ikke går. MEN det er ikke noe å gjøre med, jeg må bare skrive under på papirene som søker meg inn i arbeids utprøving, for der er ingen andre veier å gå.

Vel hjemme får jeg litt mat i Hanne og putter henne i seng, det er tid for en hvil. Jeg kjenner jeg også skulle hvilt litt, som jeg ofte gjør når Hanne sover på dagen. Men tankene kverner, så jeg får ikke fred. Jeg har ikke følt meg så syk på lang tid som etter jeg har vert på møte på NAV til en saksbehandler som skal prøve å motivere meg til å komme ut i arbeid! Hvorfor kan jeg ikke bare få lov til å være hjemme og være "frisk"??? Jeg synker ned i sofaen og prøver å puste ut. Da strømmer alle følelser på og jeg blir sittende å stirre ut i luften mens maskaraen lager fine svarte striper nedover kinnene. Et hav av følelser velter over meg, jeg er oppgitt, jeg er i sorg, jeg er redd!! Følelsene er overveldende. Jeg ringer Yngve på jobb, selv med hans 10 års egenerfaring med nav, blir han ikke akkurat overasket, men likevel litt sjokkert over hvor firkantet og slitsomt systemet må være! 

Jeg ringer mamma, hun lytter i en halv time til alt jeg trenger å vri ut av meg ;) Det gjør godt og på slutten føler jeg meg bare tom... Før vi sier "ha det" sier hun: "Åshild, jeg kjenner meg veldig rolig på at dette kommer til å ordne seg!" Ja tenker jeg etter jeg har lagt fra meg telefonen. Jeg ser ut vinduet, og ser solstrålene som trenger gjennom et lett skydekke. Jeg vet også at det kommer til å ordne seg, På en eller annen måte går livet videre, jeg skulle bare ønske at veien til "ordner seg" ikke trengte være fult så lang og slitsom!!

Sint og frustrert…

Jeg har skrevet dette i sinne og frustrasjon over den veien jeg har måttet gå. Men når jeg leser det om og om igjen, kjenner jeg meg egentlig ikke helt igjen. Jeg pleier ikke være sint, sur og negativ. Og jeg liker ikke å være det!! Jeg ser på meg selv som en positiv person, som prøver å se det positive i alle situasjoner jeg kommer opp i. Og jeg håper og tror at andre også ser meg slik. Jeg vil ikke være og føler ikke jeg er en person som gir opp! Derfor har denne uken gjort meg spesielt trist. For den har gitt meg en følelse av at jeg har gitt opp, i stedet for at jeg pleier tenke at jeg gjør det beste ut av det livet jeg har fått. Jeg vil ikke gi opp, men jeg vil heller ikke trosse kroppen og trolig risikere å bli sykere. Bli liggende i sengen med kramper annen hver dag slik det var i starten, og ikke kunne være en god mor, en god kjæreste, ikke fungere! Jeg VIL leve et verdig liv, jeg VIL være en god mor, jeg VIL være en god kjæreste, jeg VIL være et godt medmenneske, jeg VIL gjøre en innsats i samfunnet. Jeg har alltid villet se tilbake på livet og tenke at jeg har satt spor etter meg, at jeg har betydd noe for noen. Det er også grunnen til at jeg oppsøkte frivillighet sentralen nå. For å utfordre meg på det nivået jeg mener jeg tåler, og få bety noe! Jeg har ikke gitt opp, men lært meg å se realiteten! Skulle bare ønske det offentlige også kunne det før de setter meg 15 år tilbake igjen!!

(Må bare tilføye at i dag kom vedtaket. Der står som følger: «Åshild Flokketvedt hevder selv hun ikke har noen arbeidsevne, men vi trenger en arbeids avklaring før vi kan vurdere om dette er tilfelle eller ikke. Bruker er enig i dette.» (På hvilket tidspunkt var jeg enig i det tro?? )
Men en har jo ikke stort valg når en får beskjed om :» NAV understreker at du plikter å møte på tiltaket(…). Manglende oppmøte kan føre til stans i den eventuelle økonomiske ytelsen fra NAV» Eh joda ser ut som det blir god økonomi på meg frem mot jul…)
  

17.12
Det ble aldri noe av at jeg la ut dette. Jeg hadde lyst til å sende det til en avis elller noe også, men det ble ikke noe av. Hvorfor? Tror hovedgrunnen er at dette får meg til å se så syk ut, og det liker jeg absolut ikke, og hvertfall liker jeg ikke at verden skal se det. Det er en grunn til at når noen spør meg hvordan det går, så svarer jeg at det går fint, fordi jeg som regel har det fint, selv om jeg er syk. Å ha det fint er hvordan jeg føler meg inni meg, ikke hvordan kroppen fungerer. 

En annen grunn er at jeg faktisk øynet et håp om at det arbeidsavklaringen skulle gå rimelig greit likevel. Etter første møte med hun som skulle ha arbeidsavklaringen med meg, øynet jeg et håp om at jeg faktisk skulle slippe å slite meg fullstendig ut på dette.  Hun var fantastisk og jeg følte hun faktisk såg meg og skjønte hvordan jeg hadde det!! Det er det ikke mange i det systemet som har gjort. Utredningen skulle først bestå i samtaler, før jeg skulle prøve meg i en arbeids situasjon. Etter andre samtale sa hun at hun ikke såg noen hensikt med at jeg skulle slite med å få barnevakt/barnehage til Hanne, og gå gjennom innkjøring med henne der, for hun såg at jeg ikke hadde noen arbeids evne, og det ville ikke være hensikts messig at jeg gjennomgikk en arbeids utprøving. Jeg begynte å gråte når hun sa det, for det er første gang noen andre har sagt rett til meg at jeg ikke har noen arbeids evne. På den ene siden føltes det som en enorm lettelse at noen endelig såg akkurat hvordan jeg har det! På den andre siden var det forferdelig å få den bekreftelsen; Du har ingen arbeids evne. Men uansett øynet jeg da et håp om at dette ville gå smertefritt og greit. Etter 6 samtaler var hun enda sikrere i sin avgjørelse (som hun også hadde diskutert med kollegaer). Hun skrev en veldig bra rapport som sa klart at jeg hadde ingen arbeids evne og det var ikke hensiktsmessig og ta del 2 av arbeids utprøvingen. 
Etter det siste møtet var jeg glad og lettet, og trodde at nå skulle veien bli litt lettere forann meg. Det håpet falt i grus i dag. Jeg hadde sett at vedtaket om arbeids avklaringspenger gikk ut til nyttår, uten at jeg hadde hørt noe mer fra NAV hva som skulle skje videre. Derfor ringte jeg NAV i dag, for å forsikre meg om at jeg ville få penger etter nyttår også. Det jeg da får beskjed om er som et slag i tryne igjen!! Nei de er ikke fornøyde med rapporten og at jeg ikke har gjennomført arbeids avklaringen i bedrift! De vil ikke godta det legen min sier. Og De vil ikke godta konklusjonen fra de, som de selv har henvist meg til for arbeidsavklaring!! Selv om den konklusjonen slår fast, at jeg ikke har arbeidsevne, og at sannsynligheten er overveiende stor for at jeg vil bli dårligere av å måtte gjennomføre en arbeidsavklaring i  bedrift!! Nei jeg må ut i en arbeids avklaring i bedrift slik at de kan se at jeg ikke klarer det. Jeg må jo bare si at jeg skjønner ikke hva som er vitsen, hvis det er det at de ikke tror på meg, vil jo ikke det hjelpe å sende meg ut i en job. Jeg kan jo likevel bare sitte hjemme og si at jeg ikke klarer komme på jobb. Men det nytter ikke, jeg snakker for døve ører! Så Jeg måtte bare si takk for den gode nyheten og riktig god jul til deg og. Håper julen din blir like bra som min kommer til å bli nå... Jeg ble sint og følte meg litt stygg, men maken til arroganse er det sjelden en møter ( bortsett fra, fra NAV!) Noen ganger (ofte) skjønner jeg ikke at de jeg møter på NAV har tatt samme utdannelse som meg. Og beklarer til alle jeg gikk i klassen med som nå jobber på NAV, dere gjør helt sikkert en mye mye bedre jobb en de jeg har møtt der!! ;)

Nå måtte jeg bare skrive dette, for å få ut frustrasjonen, og for å legge det bak meg til julen er over. For dette skal ikke få ødelegge julen for oss !! ;) Nå skal vi feire jul og kose oss, så får jeg brette opp armene og kjempe videre etter nyttår ;)

Stemningsfult på Klepp ;)

Nå tenner vi det første lys,

alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

 

I dag har me tent det andre "ysssh"  (På Hanne språk ;), og me har allerede kommet til 2. søndag i advent.  Advent betyr "Herren komme", og vist noen har glemt det, så er det det me har nedtelling til ;) Det er veldig stemningsfullt å tenne lysa i advents staken, med ei lita jente som synes det er heilt fantastisk! Det får en til å tenke litt, me skulle være flinkere til å tenke at ting er heilt fantastiske !Som det å tenne lys og markere at det nærmer seg jul og markeringen av Jesu fødsel, som jo var heilt fantgastisk, det er bare så lett å "glemme det". Ønsker alle ei fortsatt strålande adventstid! ;)




I dag var det veldig stemningsfult ute og, noko som og var heilt fantastisk hehe...
Me var ute en liten tur i ettermiddag, det var faktisk 2 pluss grader, men litt vind gjor at det føltes som flere minus grader. Men sjøl om det var bit kaldt, var det et nydelig vær og en himmel som gjor at å turen him tok litt lenger tid enn vanlig hehe.

 

En eventyrlig verden ;)

Så kom vinteren i år også, 30 november ;) Fikk akkurat stemningen på plass før adventstiden banket på. Det var veldig koselig, sjøl om eg aldri har vert spesielt glad i vinteren! Hvorfor?

Vel for det første og innlysende, så er det veldig kaldt ;) I kveld står målestokken på -10 !! Trengs vel ikkje noe videre forklaring hvorfor eg ikkje er spesielt glad i det... ;)

Og så er det den snøen da...Mange er jo glad i den, så hvorfor ikkje eg? Vel for det første : eg liker ikkje glatte veier. Det har vel litt med den plassen eg har vokst opp på tror eg ;)  Vakre Stordalen... Det er jo ikkje den mest fremkommelige plassen på vinteren!! Det har jo alltid gått bra, bortsett fra noen turer i grøfta, men det har vert svært nære på å gå lenger enn i grøfta mange ganger!! Nå kjører eg jo (desverre) ikkje der så ofte lenger, men det sitter vel igjen i kroppen tenker eg... og nå... Eg kjører jo ikkje bil sjøl, så eg må jo bare stole på de eg sitter på med, og det er ikkje alltid like lett når det er glatt ;) Faktumet er jo at sjansen for at noko går gale på veien er deffinetivt større når det er vinter!

Og så var det den andre grunnen til at eg ikkje er så glad i vinter: etter eg ble "voksen" er det fint lite å gjer på om vinteren... Stå på ski? hehe det fant eg fort ut at ikkje var noko for meg ;) Husker med skrekk tilbake på  skolens skiturer!! Eg, lange staken med bein som vokste altfor fort, hadde meir enn nok med å holde styr på de lange lemmene eg hadde, om eg ikkje skulle plusse på de halvannen meter til!! ;) Det måtte jo bare gå over stokk og stein og i kryss og krakje! Slalom? Joda eg skulle prøve meg på det og ein gang, men eg klarte ikkje å bli venner med heisen... Kanskje like greit, for eg kan sjå for meg at om eg hadde kommet meg opp, hadde det bokstavlig talt blitt litt av en nedtur hehe ;)

Nei takke meg til å være LITEN! Da var det kjekt med vinter da, og kanskje spesielt der eg har vokst opp. Der er jo bakker på alle kanter. Og når en er liten, da er det heilt legitimt å renne på akebrett eller kjelke ;) Av en eller annen grunn, kan en liksom ikkje det når en blir eldre. Dumt det der!! Men da er det greit å få barn ;) For da skjønner du ... da er det "lov" igjen !!! ;)Så nå kan eg faktisk kose meg med snøen likevel, kanskje eg blir litt meir glad i vinter etterhvert ;)

Og så for å avslutte med det eg begynte å sei, me fikk akkurat stemningen på plass før adventstida satte inn. For stemning er det ikkje tvil om at det gir ;) Og det, det er eg veldig glad i. Sjøl om alle fine farger fra høsten forsvinner, kommer det et helt nytt landskap frem, en helt ny verden! Et eventyrland ;)

EN EVENTYRLIG VERDEN

Noe hvitt kommer dalende

sakte ned mot jorden.

Alt er blitt rent og urørt

i en helt ny verden.

Det knitrer under barneføtter

i varme små sko.

Hva øynene hennes ser

har hun vanskelig for å tro.

To tindrende barneøyne,

over en ildrød liten nese.

Stirrer spørrende opp på mamma

"hva er det som kiler så i fjeset?"

                                                              Mamma smiler kjærlig ned 

                                                              på den stive lille kroppen.

                                                               som er pakket inn i dress og vanter

                                                                og en diger, varm lue på toppen.

De legger seg ned,

lager engler i snøen.

Den lille smiler og ler

og ser ut over bøen

Alle barna som står på ski,
lager engler og aker.

 med høye hyl og trillende latter.

forteller at vinteren er her!

De er i et eventyrland,
der alt er mulig og sorg forsvinner.
Mammaen ser ned på sin lille,
og inn i glitrende, spente små øyner som tindrer

    
Mammaen kjenner en inderlig glede, 

                                                                  over å få dele alt dette med sin datter

                                                                    og dypt inne, nede i magen

                                                                      starter en boblende latter.

                                                                       Hun takker sin datter for livet 

                                                                       og kjenner en ny lykke gry.
                                                                         For gjennom den lilles små øyne

                                                                           får hun se en god og spennende verden på ny.

 

Dette har mamma tatt i den vakre stordalen!

 

(En beklagelse til alle som gremmes over dårlig setningsoppbygging og mengder av "skriveleif", nå går det på dialekt... Og når eg da er oppvokst i Etne, bodd i Sandnes 10 år og attpåtil vert samboer med ein fra Kristiansand, da blir det ei smørje, Bokmål eller nynorsk... eh... gjerne begge deler ;)