23.10
EN SLITSOM DAG…
"Du
må prøve å være litt mer motivert for
jobb Åshild". Jeg befinner meg på NAV og på den andre siden av bordet
sitter en saksbehandler som "bare vil mitt beste", men som tydeligvis
ikke skjønner bæret!! Jeg får klar beskjed om at det ikke er mulig å
innvilge
uføre trygd før jeg har vert gjennom enda mer arbeids utprøving. Eg kan
ikkje eingang søke før eg har gjort det, for da vil eg få avslag. Jeg
gråter
inni meg av ordene saksbehandleren presterer å vri ut av seg. Men jeg
har jo
Hanne med meg, så jeg prøver å forholde meg så rolig som mulig, men
samtidig få
sagt det jeg trenger å få sagt, for at saksbehandleren kanskje skal
forstå
hvordan jeg har det. "mer motivert?? Jeg har jo vert super motivert i 15
år, Fra jeg ble syk for snart 15 år siden, har jeg ikke vert annet enn
motivert! Jeg har kjempet og kjempet for å få leve et normalt liv i
jobb, men
det nytter ikke når kroppen stadig tydelig sier fra at det ikke funker!
Etter
at sykdommen har gått opp og ned i flere år, har jeg endelig blitt
ganske
stabil, og ønsker bare å få leve så godt jeg kan med den helsen jeg har"
Håpet...
Mens jeg ramser ut av meg, faller en del av meg
bort et øyeblikk, der tankene vandrer og jeg ser den drømmen jeg alltid har
hatt. Få jobbe, bruke meg selv, hjelpe mennesker til et bedre liv, ha kolleger
og et sosialt felleskap. Jeg har vert i den situasjonen i til sammen ca. 3 år,
det var fantastisk!! Og få bruke meg selv med de ferdighetene jeg har. Få en
karriere, la livet gå videre med mulighet for å få et hus og et hjem. Kunne
forsørge min egen familie! Det er drømmen ;) Men jeg vet at slik ting er NÅ, er
den drømmen bare en drøm. Igjen velter sorgen inn over meg, den som jeg som
regel klarer å stanse, den jeg har begynt å komme meg igjennom. Men det å måtte
sitte her å forklare IGJEN, til ENDA en ny person, og prøve å få denne personen
til å forstå at jeg ikke klarer jobbe, ikke klarer sette drømmen min ut i
livet, gjør at sorgen velter over en på nytt.
Min vei til nåtiden...
«Jeg må da ha prøvd meg ut nok nå?? Jeg har jo
holdt på i mange år holder ikke det? Nei jeg skulle vel bare ha uføretrygdet
meg når jeg ble syk første gang. Da var jeg sikkert syk nok, selv om ingen
visste hva som var galt. Da jeg lå og ristet i sengen nesten hver dag, da jeg
gjentatte ganger ble sendt til sykehuset i ambulanse, fordi krampene ikke ville
stanse. Da jeg var til utallige tester og undersøkelser, uten at noen kunne
fortelle hva som var galt.
Men jeg ville gjøre noe ut av livet, ville ha en
utdannelse. Så jeg kjempet meg igjennom videregående på 5 år i stedet for 3.
Jeg hadde fantastiske foreldre som kjørte meg på skolen når jeg ikke orket
komme meg på bussen på morgenen, men ble bedre utover dagen. De kom også og
hentet meg når jeg ofte fikk kramper på skolen. Skolen strøk all fravær, slik
at jeg skulle få bestått.
Så var jeg så utrolig heldig at legene fant noe
som kunne kontrollerte krampene, jeg fikk medisin pumpe i magen, med baclofen.
Det var en utrolig velsignelse! Fra 2003 til 2006 fikk jeg ta sosionom studiet.
Jeg var kjempe giret når jeg begynte å jobbe på barne- psykiatrisk etter
utdannelsen. Og jeg stor trivdes i arbeidet. Dessverre gikk det bare litt over
1 år, før jeg begynte å bli dårligere. Jeg tålte ikke det aktive livet.
Sykdommen tok meg igjen. Jeg tålte ikke lenger like mye som tidligere, trengte
mer hvile og små krampe anfall kom tilbake. Jeg økte dosen, økte dosen og økte
dosen. Helt til jeg ble svimmel og kvalm av medisinen. Jeg begynte med rivotril
i tillegg, for å dempe de krampene som kom. Men det fungerte ikke å jobbe lenger
og jeg måtte sykemelde meg. Det var uendelig trist og jeg følte jeg gav opp!
Men jeg orket ikke mer. Jeg Begynte også å få andre epilepsi lignende anfall i
hodet. Noe som generelt gav meg veldig dårlig hukommelse og konsentrasjon.
Beste måten å beskrive anfallene på, var at det føltes som om der ble spilt av
en film inne i hodet mitt. jeg ble litt «fjern», klarte ikke å fokusere på det
jeg gjorde her og nå, og ble svært kvalm og svimmel. Anfallene kunne vare fra
sekunder til et par minutt. Denne formen
for epilepsi kom trolig av lang tids bruk av rivotril. Jeg fikk enda en ny
medisin mot den nye epilepsien. Det fungerte godt, anfallene ble sjeldnere. Men
den dårlige hukommelsen og konsentrasjonen ble det lite bedring på.
Jeg var sykemeldt et år, og søkte så om
uføretrygd. Men jeg gjorde ikke god nok jobb med søknaden selv. Hadde ikke
kontakt med legen min på sykehuset. Slik at lege erklæringen fra han sa at jeg
hadde god effekt av medisin pumpen. Noe jeg jo også hadde, men effekten var
ikke god NOK lenger. Det endte med avslag!
Jeg var sjokkert i starten, men fikk også et lite
håp igjen. Kanskje jeg likevel skal klare det. Jeg tenkte at ja vel, det er en
mening med det, jeg må prøve meg en gang til! Derfor hadde jeg både i Sandnes ( ca.3 mnd.) og i Etne (ca. 4 mnd.), arbeids
utprøving på en barne- skole. I min kontakt med NAV var dette en test for hvor
mye jeg eventuelt kunne klare å arbeide, eller om jeg trengte uføretrygd. Jeg
jobbet 50 %, og det gikk delvis greit. Noen dager gikk veldig greit, andre
dager kom jeg meg ikke på jobb i det hele tatt. Når jeg var på jobb følte jeg
også ofte at jeg ikke fikk gjort en god nok jobb, fordi jeg ikke fungerte
optimalt! Alt i alt så klarte jeg ikke 50 % jobb! Og da hadde jeg bare meg selv
å tenke på, jeg kunne gå hjem og ligge på sofaen resten av dagen om jeg trengte
det. Liver er veldig annerledes nå når jeg har ei lita jente på 20 måneder! "Dessverre"
var jeg gravid når jeg jobbet i Etne og på slutten ble jeg sykemeldt. Dette ble
jo sett i sammenheng med graviditeten slik at arbeids utprøvingen ikke ble mer
enn 4 mnd. før jeg flyttet tilbake til Sandnes. Og min kontakt med Nav Etne
opphørte.
Men
nå sitter jeg på NAV Klepp og får beskjed om
at der ikke er skrevet noen rapport fra noen av arbeids utprøvingene
mine. Så
ingen av dem kan brukes som grunnlag for en søknad om uføretrygd. Og det
skulle
være min feil det da? DU må virkelig ha kontroll selv for å gå gjennom
NAV
systemet slik lover og regler legger opp til !Attpåtil er søknaden min
om uføretrygd som jeg skrev under på i Sandnes, når jeg kommer tilbake
dit, aldri blitt registrert.
MEN…
Det bør vel være begrensninger på hvor lenge en
bør være motivert, leve på drømmen for så å bli slått enda verre tilbake. Det
finnes vel en tid da en bør begynne å se på hvordan realiteten egentlig er, og
gjøre det beste ut av det. Jeg kjenner meg selv og sykdommen så godt som det er
mulig nå, og vet at jeg har så mye mer å tape enn det jeg kan vinne. Jeg har
tross alt ikke bare meg selv å ta hensyn til lenger!
En liten tanke faller meg inn, kanskje hun mener
jeg bare vil utnytte systemet, er lat og ikke gidder... Det har hendt at jeg
også har lurt på om jeg er lat. Helt siden starten av sykdommen, da legene
etter uendelige tester satt igjen med å tro at sykdommen min bare var psykisk
betinget. Da jeg gav opp å reise på sykehuset når jeg ble for dårlig, fordi vi
viste at jeg bare ville få spørsmål om hvorfor jeg gjorde dette, for så å bli
sendt til psykolog. Helt siden den gang, da legene terpet på dette i 4- 5 år,
har det vert en liten stemme i bakhodet som undrer seg over om det er min feil.
Om det er jeg som gjør dette selv?? For det er sjelden du kan se på meg at jeg
er syk, det meste av tiden bare orker jeg ikke. Det kan vel lett forveksles med
latskap. Men jeg vet, innerst inne at jeg er ikke lat! Jeg vet hvordan dager
med mer energi er. Dager når jeg kjenner det er herlig å gå tur og kjenner liv
i kroppen. Eller dager jeg klarer støvsuge leiligheten uten å bli helt utslitt
etterpå. Det er å ha energi. Jeg har også prøvd å ta en koffein-energi pille,
og det var en «rus" jeg fort kunne blitt avhengig av. Da kjente jeg
hvordan jeg kanskje kunne hatt det, om jeg faktisk hadde energi! Den
fantastiske følelsen av at alt går som en lek! Gleden av å kunne bevege seg
uten at det er et ork! MEN jeg har også kjent hvordan kroppen reagerer de
dagene jeg trosser lite energi og står på likevel, eller når jeg tok energi
pille og fikk falsk energi. Det fikk jeg betale for både på kvelden og dagen
etterpå. Kroppen ble fullstendig tom og krampene kommer. Så selv om tvilen har
vert der av og til har jeg bestemt kommet frem til at jeg er ikke lat!!
Veien videre…
Saksbehandleren følger med i det jeg forteller, og
noterer flittig. Selv om hun burde vite alt dette fra før, for alt er skrevet i
«journalen» min, eller skulle i hvert fall stått der. Når hun er ferdig med å
notere kikker hun opp på meg igjen "Men slik situasjonen er nå, må vi
prøve å se fremover, hvilke muligheter du har og hvordan vi best kan komme
videre i undersøkelsen" Ja du kan se fremover tenker jeg inni meg, men for
meg vet jeg at dette blir å se bakover igjen. Jeg må enda en gang gjennom jobb
testing og sjansen for enda mer tilbakefall. Hva skjer da? Skal jeg bli satt
enda mer tilbake? For så å bruke enda lenger tid på å bli noenlunde stabil
igjen?
«Hvilke problemer eller begrensninger gir
sykdommen deg?
Vel de største problemene er
- generelt lite energi
- stort søvnbehov (trenger som regel hvile på
dagen)
-Dårlig søvn (våkner ofte med neglemerker i hendene, fordi kroppen er så anspent selv om jeg sover, våkner da nesten like sliten som når jeg la meg)
-Får kramper om jeg trosser signalene kroppen gir.
Det kan være alt fra at hele kroppen rister, noen rykninger i en arm, eller at muskulaturen
er veldig anspent noe som gir smerter spesielt i ryggen og bena.
-vonde ledd/muskler som ettervirkninger av år med
kramper
-ofte problemer med betennelse i hendene, hoven
nakke; spesielt i forbindelse med stillesittende arbeid (pc etc.), eller tungt
arbeid der jeg bruker armene mye.
-dårlig konsentrasjon
-dårlig hukommelse
Når jeg ramser opp problemene det gir meg kan jeg
ikke la være å tenke: "Hæ?? er jeg virkelig så syk?" Har jeg virkelig
så mange problemer. Ja jeg har faktisk det, men tingen er at jeg har lært å leve med
det, livet er bare slik. Å være syk hjemme er jeg så vandt til
at jeg tenker nesten ikke over det. I det daglige tenker jeg ikke på at jeg har
noe som holder meg tilbake, fordi jeg har lært meg å ta hensyn til
begrensningene mine og fordi det ikke er så mye som krever noe særlig av meg.
Jeg har ikke de store utfordringene, har ikke de store forventningene til hva
jeg skal klare i løpet av dagen. Jeg kan leve balansert slik at sykdommen viser
og kjennes minimal. Jeg tar alle de gode dagene med meg og glemmer de andre. Er
stor fornøyd de dagene jeg kan ta Hanne med ut på tur, eller en tur i den åpne
barnehagen. Da føler jeg seier ;) Sier i dag var du flink Åshild, i dag var en
god dag, og gleder meg over det. Og klarer jeg ikke ta Hanne med ut, sitter vi
på gulvet og leker, og det blir en god dag likevel. Hjemme kan jeg fokusere på
det positive jeg oppnår i hverdagen!
Men det er
når jeg må sitte her å ramse opp
alle problemene, da føler jeg meg plutselig fryktelig syk igjen. Og jeg
vet så veldig
godt at når jeg må ut å prøve meg ut i
jobb, vil jeg føle meg enda verre. Ja nå høres jeg fryktelig
negativ ut, jeg skjønner det. Men jeg må også kunne se realiteten. og slik jeg
kjenner kroppen min nå, så vet jeg at de fleste dagene vil bare det å komme meg
på jobb være et slit, og ikke minst et nederlag når jeg ikke klarer det. Er det
å være lat? Er det å gi opp? Eller er det å prøve å leve som best en kan med de
utfordringene en har? Det å være på jobb og kjenne at du ikke gjør en god jobb,
er også slitsomt. Ikke huske klient samtalene fra gang til gang, ikke finner de
riktige ordene i samtaler, ikke ha energi til å jobbe så godt en kan for hver
enkelt.
Jeg vet også hvor slitsomt det er å måtte ringe og
si fra alle de dagene jeg ikke er i form til å gå på jobb! Og hvilke nederlag
det er når jeg går på jobb, men gjerne må gå hjem etter ufullendt dag! Det er
to vidt forskjellige ting å være syk hjemme enn på jobb. Når jeg nå igjen må
utfordre meg på diverse jobb situasjoner, vil begrensningene bli mye mer
synlige igjen, og jeg vil dermed både føle meg mye sykere. Av erfaring vet jeg
også at sjansen for å bli sykere er mye større!!
Men selvfølgelig skulle jeg ha motivert meg for å
jobbe igjen, prøvd enda en gang. Men jeg har ikke lyst, jeg er redd!! Redd for
å feile, redd for å kjenne at jeg ikke kan gjøre en god jobb, redd for å bli
sykere, redd for og ikke ha krefter til å fungere som en god mamma, redd for å
få så sterke kramper i fremtiden at det vil skremme Hanne!! Reddest av alt for
å bli SYK, sykere slik at kroppen venner seg så til medisinen at den ikke
hjelper lenger, og jeg er satt tilbake slik jeg var før 2003!! Før baclofen
pumpa, før livet mitt startet igjen!! Og jeg må venne meg til å være enda
sykere. Redd for å måtte bruke så mye ekstra medisiner som rivotril. Jeg har
ikke bare fått epilepsi av den, jeg har også glemt så ufattelig mye av livet
mitt fra de periodene hvor jeg har måttet bruke mye rivotril. Den ene
leiligheten vi hadde i Sandnes kan jeg ikke huske i det hele tatt! Jeg vil ikke
risikere å måtte bruke så mye medisiner at jeg vil glemme livet, glemme Hanne
sin barndom!!
Saksbehandleren ser på meg og «forstår»… Dessverre
er det ikke rom for mine bekymringer, min realistiske tankegang i dette NAV
systemet. Det er ingen forståelse for alle mine tanker, jeg er bare for lite
motivert. Jeg må hvert fall prøve. De kan ikke innvilge noe før jeg har prøvd
og de kan se selv og skrive rapporten sin om at jeg ikke klarer. Hadde hun bare
vist hvor mye energi det går med til bare å prøve. Der er også mye som må
ordnes, som barnehage plass til Hanne, hvordan vi skal få levert Hanne i
barnehagen ( jeg kjører ikke bil, Yngve er selv i arbeids trening, gjør en
kjempe jobb, men trenger ikke enda mer å tenke på) Hvordan jeg skal komme meg
på jobben? Hvordan vi skal få et allerede sprengt budsjett til å gå opp når vi
mister kontant støtten og i tillegg må betale barnehageplass??? Kan hun skjønne hvordan det sliter på kroppen
å leve på tilnærmet sosialstønad i en årrekke? Hadde det kommet noe godt ut av det, så skulle
jeg jo gjort det! Men JEG kjenner jo kroppen min og vet jo at det ikke går. MEN
det er ikke noe å gjøre med, jeg må bare skrive under på papirene som søker meg
inn i arbeids utprøving, for der er ingen andre veier å gå.
Vel hjemme får jeg litt mat i Hanne og putter
henne i seng, det er tid for en hvil. Jeg kjenner jeg også skulle hvilt litt,
som jeg ofte gjør når Hanne sover på dagen. Men tankene kverner, så jeg får
ikke fred. Jeg har ikke følt meg så syk på lang tid som etter jeg har vert på
møte på NAV til en saksbehandler som skal prøve å motivere meg til å komme ut i
arbeid! Hvorfor kan jeg ikke bare få lov til å være hjemme og være
"frisk"??? Jeg synker ned i sofaen og prøver å puste ut. Da strømmer
alle følelser på og jeg blir sittende å stirre ut i luften mens maskaraen lager
fine svarte striper nedover kinnene. Et hav av følelser velter over meg, jeg er
oppgitt, jeg er i sorg, jeg er redd!! Følelsene er overveldende. Jeg ringer
Yngve på jobb, selv med hans 10 års egenerfaring med nav, blir han ikke akkurat
overasket, men likevel
litt sjokkert over hvor firkantet og slitsomt systemet må være!
Jeg ringer mamma, hun lytter i en halv time til
alt jeg trenger å vri ut av meg ;) Det gjør godt og på slutten føler jeg meg
bare tom... Før vi sier "ha det" sier hun: "Åshild, jeg kjenner
meg veldig rolig på at dette kommer til å ordne seg!" Ja tenker jeg etter
jeg har lagt fra meg telefonen. Jeg ser ut vinduet, og ser solstrålene som
trenger gjennom et lett skydekke. Jeg vet også at det kommer til å ordne seg,
På en eller annen måte går livet videre, jeg skulle bare ønske at veien til
"ordner seg" ikke trengte være fult så lang og slitsom!!
Sint og frustrert…
Jeg har skrevet dette i sinne og frustrasjon over
den veien jeg har måttet gå. Men når jeg leser det om og om igjen, kjenner jeg
meg egentlig ikke helt igjen. Jeg pleier ikke være sint, sur og negativ. Og jeg
liker ikke å være det!! Jeg ser på meg selv som en positiv person, som prøver å
se det positive i alle situasjoner jeg kommer opp i. Og jeg håper og tror at
andre også ser meg slik. Jeg vil ikke være og føler ikke jeg er en person som
gir opp! Derfor har denne uken gjort meg spesielt trist. For den har gitt meg
en følelse av at jeg har gitt opp, i stedet for at jeg pleier tenke at jeg gjør
det beste ut av det livet jeg har fått. Jeg vil ikke gi opp, men jeg vil heller
ikke trosse kroppen og trolig risikere å bli sykere. Bli liggende i sengen med
kramper annen hver dag slik det var i starten, og ikke kunne være en god mor,
en god kjæreste, ikke fungere! Jeg VIL leve et verdig liv, jeg VIL være en god
mor, jeg VIL være en god kjæreste, jeg VIL være et godt medmenneske, jeg VIL
gjøre en innsats i samfunnet. Jeg har alltid villet se tilbake på livet og
tenke at jeg har satt spor etter meg, at jeg har betydd noe for noen. Det er
også grunnen til at jeg oppsøkte frivillighet sentralen nå. For å utfordre meg
på det nivået jeg mener jeg tåler, og få bety noe! Jeg har ikke gitt opp, men
lært meg å se realiteten! Skulle bare ønske det offentlige også kunne det før
de setter meg 15 år tilbake igjen!!
(Må bare tilføye at i dag kom vedtaket. Der står som
følger: «Åshild Flokketvedt hevder selv hun ikke har noen arbeidsevne, men vi
trenger en arbeids avklaring før vi kan vurdere om dette er tilfelle eller
ikke. Bruker er enig i dette.» (På hvilket tidspunkt var jeg enig i det tro?? )
Men en har jo ikke stort valg når en får beskjed om :»
NAV understreker at du plikter å møte på tiltaket(…). Manglende oppmøte kan
føre til stans i den eventuelle økonomiske ytelsen fra NAV» Eh joda ser ut som
det blir god økonomi på meg frem mot jul…)
17.12
Det
ble aldri noe av at jeg la ut dette. Jeg hadde lyst til å sende det til
en avis elller noe også, men det ble ikke noe av. Hvorfor? Tror
hovedgrunnen er at dette får meg til å se så syk ut, og det liker jeg
absolut ikke, og hvertfall liker jeg ikke at verden skal se det. Det er
en grunn til at når noen spør meg hvordan det går, så svarer jeg at det
går fint, fordi jeg som regel har det fint, selv om jeg er syk. Å ha det
fint er hvordan jeg føler meg inni meg, ikke hvordan kroppen fungerer.
En
annen grunn er at jeg faktisk øynet et håp om at det arbeidsavklaringen
skulle gå rimelig greit likevel. Etter første møte med hun som skulle
ha arbeidsavklaringen med meg, øynet jeg et håp om at jeg faktisk skulle
slippe å slite meg fullstendig ut på dette. Hun var fantastisk og jeg
følte hun faktisk såg meg og skjønte hvordan jeg hadde det!! Det er det
ikke mange i det systemet som har gjort. Utredningen skulle først bestå i
samtaler, før jeg skulle prøve meg i en arbeids situasjon. Etter andre
samtale sa hun at hun ikke såg noen hensikt med at jeg skulle slite med å
få barnevakt/barnehage til Hanne, og gå gjennom innkjøring med henne
der, for hun såg at jeg ikke hadde noen arbeids evne, og det ville ikke
være hensikts messig at jeg gjennomgikk en arbeids utprøving. Jeg
begynte å gråte når hun sa det, for det er første gang noen andre har
sagt rett til meg at jeg ikke har noen arbeids evne. På den ene siden
føltes det som en enorm lettelse at noen endelig såg akkurat hvordan jeg
har det! På den andre siden var det forferdelig å få den bekreftelsen; Du har ingen arbeids evne.
Men uansett øynet jeg da et håp om at dette ville gå smertefritt og
greit. Etter 6 samtaler var hun enda sikrere i sin avgjørelse (som hun
også hadde diskutert med kollegaer). Hun skrev en veldig bra rapport som
sa klart at jeg hadde ingen arbeids evne og det var ikke hensiktsmessig
og ta del 2 av arbeids utprøvingen.
Etter
det siste møtet var jeg glad og lettet, og trodde at nå skulle veien
bli litt lettere forann meg. Det håpet falt i grus i dag. Jeg hadde sett
at vedtaket om arbeids avklaringspenger gikk ut til nyttår, uten at jeg
hadde hørt noe mer fra NAV hva som skulle skje videre. Derfor ringte
jeg NAV i dag, for å forsikre meg om at jeg ville få penger etter nyttår
også. Det jeg da får beskjed om er som et slag i tryne igjen!! Nei de
er ikke fornøyde med rapporten og at jeg ikke har gjennomført arbeids
avklaringen i bedrift! De vil ikke godta det legen min sier. Og De vil ikke godta konklusjonen fra de, som de
selv har henvist meg til for arbeidsavklaring!! Selv om den konklusjonen
slår fast, at jeg ikke har arbeidsevne, og at sannsynligheten er
overveiende stor for at jeg vil bli dårligere av å måtte gjennomføre en
arbeidsavklaring i bedrift!! Nei jeg må ut i en arbeids avklaring i
bedrift slik at de kan se at jeg ikke klarer det. Jeg må jo bare si at
jeg skjønner ikke hva som er vitsen, hvis det er det at de ikke tror på
meg, vil jo ikke det hjelpe å sende meg ut i en job. Jeg kan jo likevel
bare sitte hjemme og si at jeg ikke klarer komme på jobb. Men det nytter
ikke, jeg snakker for døve ører! Så Jeg måtte bare si takk for den gode
nyheten og riktig god jul til deg og. Håper julen din blir like bra som
min kommer til å bli nå... Jeg ble sint og følte meg litt stygg, men
maken til arroganse er det sjelden en møter ( bortsett fra, fra NAV!)
Noen ganger (ofte) skjønner jeg ikke at de jeg møter på NAV har tatt
samme utdannelse som meg. Og beklarer til alle jeg gikk i klassen med
som nå jobber på NAV, dere gjør helt sikkert en mye mye bedre jobb en de
jeg har møtt der!! ;)
Nå måtte jeg bare skrive dette,
for å få ut frustrasjonen, og for å legge det bak meg til julen er over.
For dette skal ikke få ødelegge julen for oss !! ;) Nå skal vi feire
jul og kose oss, så får jeg brette opp armene og kjempe videre etter
nyttår ;)