Den forunderlige kroppen vår ;)

Ennå en anspent
i kroppen dag,
og leiligheten blir liten... Det regner i dag også. Hanne vil "UT!!"

Søleputtene frister en liten 2 åring! ;) 

"javel" sier mammaen.

Regnkler til 2 åringen.

Termo dresstil mammaen.

Ut i søleputtene
forann huset. 

Me er så heldige, bor i enden av en blindvei ;)

Det er faktisk mulig å leke i veien!

2 åringen plasker, mens mammaen tenker

nynner en melodi
dikter en sang,
 en liten barnesang ;) 

Etter en time går me inn

en motvillig 2 åring

blir lokket med kakao.

Den smaker deilig,

Ikke som Etne nabo Borgny

sin fantastiske kakao,

Men 2 åringen 

er stor fornøyd ! ;)

Så legges 2 åringen.

Og mammaen 

skriver ordene hun har diktet

inn på dataen,

mens hun venter på

at 2 åringen 

skal slutte å synge 

for dukka si,

og bli stille 

og sovne.

Da skal mammaen 

også legge seg ! ;)

Vår forunderlige kropp

Hodet kan tenke tanker

Lære å telle til ti

Lære ord og utrykk 

og skape en fantasi.

Munnen kan smake

prate og le.

Synge en strofe

og telle en to tre.

Øynene har farge

med de kan vi se.

Men kanskje du ikke viste

at også øyne kan le.

Ørene kan høre

en fin melodi,

fuglene som kvitrer 

i skjønn harmoni.

Nesen er viktig
med den får vi puste
men den hjelper oss også
å kjenne smaker og lukte.

Med hele kroppen kan vi føle

vondt eller godt.

Vi takker for hele 

den kroppen vi har fått! ;)

(En fort gjort i en fei sang, så den trenger gjerne litt mer bearbeiding, spesielt verset om nesen... tar gjerne imot tips! Kankje eg får lagt den ut med melodi en dag, får se
;)

En god dag, på tross av en dårlig ;)

Når mammaen 

våkner

med dype merker 

etter negler i hendene,

med muskler 

som spente strenger,

med armer som beveges 

uten vilje.

Når muskler 

i mammaens rygg

verker,

og gjør bevegelser,

hun ikke viste 

var mulig.

Da er å lage en god dag

en utfordring

Leiligheten blir liten

for en 2 åring

med alt for mye 

livsglede

og energi,

til at mammaen 

kan holde følge.

En god ide !!

Mammaen og 2 åringen 

vandrer ut..

ikke i parken

ikke i sandkassen

ikke til endene i elven

vind og regn 

frister lite

ei heller

å stå 

og gå

ute.

Vi går et sted

100 meter ned

fra hjemmet.

Der mammaen 

med smerter,

kan sitte

i varmen

slappe av.

Der ingen

bryr seg

om en kropp,

som av og til

gjør rare bevegelser.

Der kan mammaen sitte

skrive noen ord

i en blå notis bok,

og se på

en 2 åring

som

storkoser seg,

i den nye 

lekekroken

på mcdonald!! ;) 

Klatre

Krype

Hoppe

Rysje

Synge

Leke

Er livet!

Det spørs om

den ensomme,

 alvorlige mannen,

med 

koffert,

laptopp

og iphone,

setter pris på

høy latter,

 hvinende hyl 

og høye "titt tei!"

fra en 2 åring 

som høylydt

leker

og ikke minst

synger 

Veldig høyt:

"stolmer, stolmer, stolmer, HEI! "

("Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring hei! Gud er sterk når jeg er svak, hjelper meg å ta nye tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring, hei! " 2 åringen kunne vel ikke valgt en bedre sang å få på hjernen i dag...! :)

Men mammaen 

og 2 åringen 

kunne ikke

brydd seg mindre

om den alvorlige mannen ;)

For det er nettopp

den høye latteren 

og sangen

som gjør 

en god dag

på tross av 

en dårlig!! ;)

(Men ønsker den alvorlige mannen også en god dag! Og forøvrig alle andre også! ;)

Natur i full flørt ;)

Sol og 10-12 grader er ikkje feil tur vær ;) Det var herlig å komme seg ut på tur! Yrende liv i Kleppeloen i dag og, så eg måtte jo knipse litt mens Hanne lekte ;) Det er så til de grader vår nå, og det er tydelig at naturen er i det flørtne hjørnet om dagen, til og med trærne (se bilder lenger ned... ;) Litt synd ikkje kameraet mitt funker til fugle bilder (litt dårlig zoom...), for der er fugler overalt hvor en snur seg, og skikkelig lekre er de, men litt for redde... Men her kommer et lite knippe av dagens foto fangst ;) Eg har og begynt å leke meg litt med "Photoscape" (fotoredigering). Synes det gir så mye mer liv til bildene, når en får en ramme rundt !

Måtte stoppe ei god stund ved dette treet, når eg tilfeldigvis såg denne kjærlighets erklæringen ;)

 Ble så inspirert av kjærligheten i naturen i dag... ;)

Trygghet og kjærlighet; det viktigste foreldre kan gi !! ;)

Det er helg, og i dag kommer den godt! ;) Yngve jobba bare halv dag i dag, for eg var så sliten, så han kom him så eg fikk sove. Me er nå ganske trøtte begge to, tror det blir tidlig kveld. Eller det vil sei, eg håper det hvertfall. Hanne sovnet endelig i 9 tida, men blir det som i går kan det likevel bli ei aktiv natt. Da sovnet og våknet Hanne utrolig mange ganger, frem til i 3 tida, kor ho endelig sovna.  Hanne er blitt forkjøla, og det er jo ikkje så lett å sove når nasen er tett og det gjerne svir litt i halsen og klør i øyrene (vet jo ikkje om ho har det sånn, men eg begynner å kjenne det slik, så det e godt mulig...)

Eg liker det dårlig når Hanne er sjuk, ikkje bare det at det er mer slitsomt, men eg får så vondt av ho. Eg gruer meg til ho kanskje blir virkelig sjuk ein gang, til nå har ho kun vert små forkjøla. Men ja det er jo slitsomt og da. I natt sprang eg frem og tilbake til ho i 4 timer. Ho dubba jo gjerne av, og sov i 15 - 20 minutt. Når eg vet at ho kan ha det vondt, da klarer eg ikkje la ho ligge å sutre. Det gjer for vondt i mammahjertet ;) 

Så da står eg der over senga da, til ho roer seg igjen. Ho klapper seg på ryggen, det betyr at ho vil at eg skal stryke ho på ryggen. Så seier ho "Be be", da skal mamma synge kveldsbøn. Så eg sang, og sang og sang ;) Uti de små timer og enda lenger enn det...Trettheten sank mer og mer på, og det begynte så smått å røyne på tålmodigheten og. Men mens eg så stod der med trøtte lukkede øyne, strøk Hanne på ryggen og sang "Kjære Gud eg har det godt" og "Eg folder mine hender små". "Hørte" eg plutselig ei anna stemme, og et gammelt gammelt minne dukka opp på netthinna. Der "såg" eg mamma som stod ved sida av køysenga til meg og lillebror min, og sang akkurat samme kvelds bøn med oss. Og eg kjente den utrolige gode gamle trygghets følelsen komme strømmende mot meg, den som bare mamma og pappa kan gi. 

Eg fikk tårer i augene der eg stod, av takknemlighet for den tryggheten me har fått vokse opp i. Mamma og/eller pappa har alltid vert der for meg, når eg har hatt det bra, og når eg har vert syk og/eller hatt det vanskelig. Og når de ikkje har kunnet være der fysisk, har eg likevel kjent den gode trygghets følelsen. Det er en trygghet som sier at eg ALDRI er aleine og det blei enda viktigere for meg å gi den tryggheten videre til Hanne. Og det minnet gav meg styrke til å holde på i enda et par timer, til Hanne endelig sovna, trygt og godt i 3 tida. For eg vet kor viktig den tryggheten er, den er det viktigste foreldre kan gi til barna sine. Det er en trygghet som vil følge en i alle hendelser i livet. Det er en grunn til at det på fagspråket kalles å gi barna "grunnleggende trygghet"! Den tryggheten har vert livsviktig for meg, noko som gjer det utrolig viktig for meg å gi den videre til Hanne. Derfor må eg stå og stryke ryggen hennes når ho er sjuk, og synge natta sanger til ho sovner ;)

Så uansett kor seint det blir i natt, så holde eg ut i natt og. For å gi den tryggheten er så viktig, og der er ikkje grenser for kor mye styrke som ligger i et mammahjerte!! ;) (Og så er det jo lørdag i måro, Yngve er hima så eg kan kvile masse!! ;)

(Eg er jo så heldig som har fått bli kjent med Gud og fått følt hans trygghet og kjærlighet og. Noko som virkelig anbefales ;) For da er du aldri aleine, uannsett kor aleine i verden du egentlig er/eller føler deg. Og når eg har kjent på den tryggheten og kjærligheten og vet den finnes, så er det jo en selvfølge at eg ønsker at Hanne og skal få kjenne den ! Den har og hjulpe meg i utallige situasjoner. Så HUSK: Om du tror det eller ikkje; DU er ALDRI aleine !! ;)

 God natt og sov godt ;)

 

 

<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/198781c8a3a20161c7bce77821da2add" alt="Blogglisten" /></a> 

 

 

VÅRGLIMT !! ;)

Når klokka var halv ti i dag, og skritt telleren bare sto på 130 skritt.... da var det på høy tid å komme seg ut i sola ;) Det ble nå også en veldig fin tur for både Hanne og meg! Første del av turen gikk litt tregt. For voksne er ofte målet "der fremme" det viktigste ved turen. Men for de søte små, er veien frem minst like viktig. Me har noe å lære av de, de er så flinke å leve "her og nå", og ikkje bare "være på vei til målet".... 

Men målet i dag var altså Kleppeloen, kor det var aldeles nydelig i dag. Å gå gjennom "skogen" i dag var heilt fantastisk. Det er jo ikkje akkurat store skogen å snakke om der nede, men der er store trær og et fantastisk kor av fugle kvitter. Når du så får sjå blomstene som har  begynt å vokse opp, i flotte farger strekker de seg mot ei  varm og god sol, da er livet godt å leve !! ;) Eg trekker automatisk pusten ekstra langt inn når eg er ute i slik natur, og alle lyder, farger, frisk luft og sol får fylle heile kroppen. En må bare smile, og nyttårs forsettet mitt, om å si hei til alle me møter på tur, blir lettere enn normalt ;) Og i dag viste det seg å lønne seg ;)

Veien ned og den første halvtimen i Kleppeloen ble brukt til fotografering for meg, og lek for Hanne ;) De neste to timene fikk me kjempe koselig lag med 4 damer som og hadde unger med seg. De var så imøtekommende, at me blei godt kjent med de. Me hadde med lunsh sjøl, og ble tilbudt både kaffi, te og kakao av de koselige damene. Det ble noen veldig kjekke timer for både Hanne og meg, me stor koste oss. Håper me møter de igjen ;) Det er heilt tydelig at våren virker på mange mennesker, for alle me møter nå har store smil og et åpent hjerte. Den siste timen me var der, kom det også en heil barnehage, der alle barna var på Hanne sin alder. Det var kjempe kjekt, og det var vanskelig å rive ho laus fra leken, når det var tid for å gå him og kvile ;) Nå håper me bare at værvarselet fremmover slår litt feil, slik at me får mange flere soldager i næreste fremtod! ( men trenger litt regn snart og, for der er fryktelig tørt ute)

Ikkje så grønt ennå, men det kommer nok snart, heldigvis er der en del andre farger...:

Gulere enn dette blir det ikkje!

Tegn etter andre som har kost seg i skogen her, koselig ;)

Siste rest av vinter... ;)

Hanne og eg anbefaler virkelig å ta en tur ut i skog og mark nå, det gir terapi for kropp og sjel! Kor går du når du trenger en tur ut i frisk luft?

GOD TUR !! ;)

Skulle hatt noen sterkere husmorgener !! ;)

Middag, middag, middag, hver dag.... Ka og koss og koffor? ;) Eg har vokst opp med hjemmelaget middag, hver dag, fra ei svært flink husmor. Så eg skulle vel ha bagasjen som tilsier at det burde være en prioritet, og kjekt... Men det er dessverre ikkje slik at alle jenter er født med, eller får inn husmor gener med morsmelka ;) Sjøl er eg dessverre hverken oppfinnsom, flink eller spesielt glad i å lage mat. Det henger vel gjerne naturlig sammen... hehe. Mat har liksom aldri vert spesielt viktig for meg, dvs KA eg eter har ikkje vert viktig. Eg blir jo sulten, men kan fint leve på skjeve heile dagen...  Eg er i det heile tatt ei lite god husmor, noko som jo er litt dumt siden det ser ut som det blir "yrket mitt" ;) Når energi nivået i utgangspunktet er i lågeste laget, så er det jo gjerne ikkje husarbeid eg har mest lyst til å ta fatt på....

MEN eg PRØVER! ;) Og eg må jo bare sei at det hjalp å bli mamma. Det føles liksom mye viktigere nå, enn når det bare var Yngve og meg (sorry Yngve;). Nå er det jo ei lita som er avhengig av det eg lager. Yngve er jo voksen og klarer seg sjøl, dessuten er han mye flinkere og glad i å lage mat enn det eg er. Noko eg jo er veldig takknemlig for ;) Men når Yngve ikkje er hima fra jobb før 4, seier det seg sjøl at middagslaging blir mitt ansvar. Så som sagt så prøver eg. Men ka lager en da? Ikkje lett å finne på noko nytt heile tida.. Og så skal det være digg og mettende for en voksen mann, samtidig spennende, godt og sundt for ei lita jente.

I dag har vert husmor dag... Hanne og eg har rydda, vasket kler, sortert ting og tang, rydda og vasket i skuffer og skap, kasta masse søppel OG LAGA MIDDAG ;) Det er jo kjekkere når Hanne er med, og når energien er sånn rimelig på plass, så kan det FAKTISK være kjekt ;)

Så eg har kokt poteter. Poteter har me ikkje kver dag, det går mye i ris og pasta her i huset, kjappere det, og Hanne er mye mer glad i det. Men som dåke ser ble det mer potetmos, da mandelpotetene var en del kjappere ferdig enn eg hadde regnet med. men de smaker jo godt likevel ;) Eg har steikt fiskekaker, dog ikkje hjemmelagde... men barnas favoritt, som er formet som en fisk. En må jo bare stole på at det er sundt nok ;) Tilbehør ble raspet gulrøtter, stekt løk og smør, og så bodsennepp til Yngve ;) Eg syntes det var kjempe godt! Hanne var litt skeptisk, ho er blitt veldig fasinert og glad i akvarie fisker, og eg var jo så dum å sei at det var fisk... ups... ;) Men ho åt hvertfall etter hvert ;) Og med godt med sterk sennepp på, var det ikkje så verst for Yngve heller ;)

Så gjenstår det å sjå ka me skal ha i måro, og over i måro, og over over i måro... nei eg får ta ein dag om gangen, så blir det nok middag fremmover også ;) Men kjappe, gode og sunne middagstips til under 100 lappen mottas med takk !! ;)


Må bare tilføye at mammaen fikk ta strikk i håret til Hanne idag, og den fikk bli der lenge!! Til nå har det vert forbeholdt bestemor... noko som har vert fryktelig irriterende ;) Syntes ho blei veldig søt, det syntes ho sjøl og, og skulle studere seg lenge i speilet hehe. Men det blei nok ikkje like fint som når bestemor ordner det, men det skal godt gjerast på 10 sekund, ho har jo ikkje "ro i rauo" ;)

Å leve med "hodet under armen".... ;)

 Plutselig må eg stoppe opp.. det skjer noe i hodet mitt som eg ikkje har kontroll over. På sekunder blir eg dradd inn i  en "annen verden", der eg ser personer og steder eg aldri har sett før, men likevel er alt så kjent. "Åh ja, nå er eg her igjen" tenker eg, men skjønner ikkje hvorfor eg tenker det, for her har eg jo aldri vert før.... Eg følger "episoden" som utspiller seg i hodet mitt, det er som et minne som blir avspilt, som føles kjent, men likevel helt ukjent. Så bølger en enorm kvalme over meg, jeg må brekke meg, og "poff..." så er både bildene i hodet og kvalmen borte. Og alt jeg sitter igjen med er følelsen om at nå har eg "vert der" igjen. Det varte bare noen sekunder, max et halvt minutt, men når eg "er der", føles det som en evighet. Selv om hjernen min er helt ute av det, så er eg fremdeles med i den virkelige verden og, bare veldig fjern og ufokusert!

Det var sånn eg merket den andre epilepsien min... Den som begynte i 2008. Når disse filmene begynte å spille i hodet mitt et par ganger i uken, trodde eg at eg holdt på å klikke.  Ka er det som skjer med meg?? Kor kommer disse bildene fra, og ka er det bilder av? For eg husker aldri det etterpå... eg vet bare at eg "har vert der",,, ;) Og det var en heilt vanlig hendelse, ingenting skummelt, bare veldig mystisk, og eg har egentlig lyst å se mer.... Hadde eg trodd at det fantes en paralell verden med vår, hadde eg trodd at eg var å "besøkte " meg selv der et øyeblikk ;) Men det tror eg jo ikkje på, så som sagt, lurte eg på om eg holdt på å klikke ;)

Etterhvert merket eg også at det påvirket konsentrasjonen og hukommelsen min generelt, selv om eg ikkje hadde anfall.


Se for deg at du er i en samtale med noen, du er inne i samtalen og mens den andre snakker «ser du for deg» det du skal svare, men når du åpner munnen kommer det ingen ord. Det er fordi inne i hjernen din kommer alle ordene på en gang, slik at det er umulig for deg å avgjørde hvilket ord som skal komme først og sist for å fortelle det du tenkte på. Det er som om hjernen er kjempe nervøs og overivrig på en gang og begynner å stamme. Så må du gå gjennom alle ordene og sortere hva som skal komme først og sist, før du får ordene ut av munnen. Det går som regel bra og du får sagt det du vil, det tar bare veldig lang tid og i litt mer bakvendte setninger. Det blir fryktelig hardt og slitsomt å holde en samtale gående når hjernen har det slik.  

Andre ganger kan du snakke heilt greit, før hjernen plutselig blir helt tom, det er ingenting der, ingen ord, ingen bilder. Fryktelig irriterende, og du føler deg dum som et brød!! ;) Atter andre ganger skal du gjerne forklare noe, og du ser for deg ordet du skal si, men det er helt umulig å få utalt ordet. Eller du ser for deg en ting, men det er umulig å komme på hva det heter. 

Det kan også være fryktelig vanskelig å følge med i en samtale. Du hører den andre snakke, men ordene gir ingen mening. Du kan lese i en bok el. og må lese det samme avsnittet 4-5 ganger for å forstå hva som står der. Du leser ordene, men klarer ikke sette sammen til en helhet, og hjernen klarer ikke oppfatte hva ordene handler om. (Når jeg fortalte akkurat dette til Yngve,  sa han velkommen til hans verden. Han har alltid hatt lese og skrive vansker og det var akkurat som han pleier ha det. Eg har alltid elsket å lese, og har ikkje tall på kor mange bøker eg har lest. Nå har eg ikkje lest ei bok på flere år, for det er slitsomt å holde konsentrasjonen over lengre tid)

De fleste har vel opplevd litt sånn innimellom. Gjerne når en er trett, stresset eller nervøs. Eg fikk veldig mye av dette, spesielt nar eg var trett, skulle snakke med ukjente mennesker, eller i situasjoner som krevde litt ekstra; som eks: samtale med Nav, lege el. 

Det tok ikkje så lang tid før eg gikk til legen! ;) Eg følte meg jo delvis gal og dum som et brød. Og heldigvis gikk det veldig fort og greit å finne ut av denne epilepsien. Henvisning til nevrolog, en EEG, så var det konstatert; eg hadde fått epilepsi, i hjernen denne gangen... Og det mystiske, var ikkje så mystisk likevel. Det er bare hjernen min som ikkje er heilt på riktig nett heile tida.... Men Hvorfor?? Hvorfor fikk eg denne epilepsien. Eg trodde ikkje epilepsi var Så vanlig, så å få to måtte vel være ekstremt uheldig? Ifølge legen kunne eg enten ha fått den pga krampeanfallene, at de har påvirket hjernen på et vis. Eller det mest sannsynlige er at eg fikk den fordi eg brukte mye rivotril (epilepsi medisin). Rivotrilen hjelper på krampene. Når eg jobbet etter studiene, og stadig fikk mer og mer kramper igjen, måtte eg til tider ta rivotril i tillegg, for å stanse krampeanfallene som kom. Og motstridende nok er epilepsi en av bivirkningene ved langvarig bruk av rivotril...

Det var ikkje så skummelt å få denne andre epilepsien, men det var likevel mer trist og påvirket meg personlig mye mer. Eg har aldri vert veldig fysisk aktiv. Eg er veldig glad i å gå tur, men har aldri vert no utprega fysisk, idrettsperson ;) Så om eg ikkje kan gå tur eller trene hver dag, så er ikkje det krise for meg. Og ja krampene har jo hindret meg i jobb o.l., men eg bryr meg ikkje om krampene viser litt, så eg kan fint gå ut blant andre selv om eghar litt kramper. Men denne andre epilepsien føler eg "plager" meg, og begrenser MEG mer..... Eg har alltid vert "skole smart", elsker å lese og skrive og snakke og diskutere hehe :). Har og alltid likt å opptre, om det er en andakt, et foredrag eller skuespill. Men når hjernen min begynte å slå seg av, gjor det dette vanskeligere. Eg var ennå litt i jobb når eg fikk det. Men det var umulig å fungere skikkelig på jobb, både når eg fikk anfall og generelt. Så det å "miste" hodet, var i lengden mye verre enn smerter og kramper. 

HELDIGVIS ble det ganske fort bedring, etter de fann ut hva det var ;) Eg fikk medisiner som eg gradvis økte, til eg ikkje lenger hadde anfall. Konsentrasjon og hukommelse ble og, om ikkje bra, så hvertfall mye bedre. Eg sliter ennå litt når eg er trøtt, eller spesielt når eg skal snakke med ukjente mennesker eller "kontorer". Det gjor meg feks fryktelig sliten når eg var i "intervju" delen av arbeids utprøving nå i haust. Og ho eg snakka med merket også veldig godt at konsentrasjonen sank betraktelig i løpet av en time. Det er også mer slitsomt enn før å oppleve nye ting, møte mange mennesker og få mange nye inntrykk på en gang. Men som sagt, er det mye bedre bare eg tar medisinen.... 

 Før påske var eg så uheldig å være tom for Lamictal (den nye epilepsi medisinen). Eg tok resepten med på apoteket for å kjøpe ny, men den var over et år gammel, altså gått ut på dato ifølge de, så eg fikk ingen ny medisin. Det var desverre helt umulig å få tak i både nevrolog og fastlege før påsken, noe som gjor at eg var uten medisin i store deler av påsken, og er det ennå. Fastlegen min skulle flytte legekontor, så eg fikk ikkje tak i ho før i går, da telefonen deres endelig var oppe å gikk igjen. Men dataen var ikkje oppe å gikk før i dag, så ho lovet å sende e-resept i dag. Så da satser eg på at hodet kommer litt mer på rett kjøl igjen. For eg har mildt sagt gått med hodet under armen i store deler av påsken ;)  Eg hadde ikkje sagt no om det til Yngve, men i helga måtte han spørre: "ehh... ikkje bli fornermet nå Åshild, men har du glemt å ta medisinen din?" En fin måte å spørre meg kor i all verden eg har hodet mitt hen... ;) Ukonsentrert, distre, ingen hukommelse, faller ut av samtaler, får ikke med meg handlingen i en film, klarer ikke å skrive! Det har ikkje blitt noen blogg inlegg på nesten ei uke, for det har vert for vanskelig å fokusere. I dag var eg litt klarere i toppen, så eg får gjer ferdig dette inlegget eg har prøvd å skrive på i noen dager. Hanne sover, det er heilt stille, da klarer eg å ha litt fokus ;) Det positive med alt er jo at Hanne har fått min fulle oppmerksomhet (den lille eg har hatt;), for det er umulig å få gjort noe annet når ho surrer rundt meg og prater i ett ;) 

Men me har hatt ei veldig fine og god påske altså, eg har bare ikkje vert heilt på plass ;) (en smule frustrerende for Yngve til tider kanskje....men han har vert VELDIG tålmodig med meg ;) Nå ser eg frem til å få hentet medisinen min i dag, så eg får hodet på riktig plass igjen. Er veldig glad og takknemlig for at eg har fått gode medisiner, og ikkje må leve med "hodet under armen" hele tiden ;). Eg er faktisk ganske glad i hodet mitt, selv om mange sikkert synes eg er litt rar... ;) Eg lurer jo veldig på om andre har lignende opplevelser som dette. Ikkje at eg ønsker noen å ha det, men det hadde vert interresant å høre fra andre med lignende opplevelser... Når eg nå en sjelden gang imellom har anfall, lurer eg ennå på om det kanskje har klikka litt for meg.... ;) Men om noen sliter med epilepsi, må eg anbefale å prøve "The lightning process", utenom medisiner er det det eineste som har klart å stanse anfallene mine når eg kjenner de kommer!

Uansett.... Ønsker alle ei riktig god helg, med eller uten hode på riktig plass  ;)