Alle kan bli foreldre. Alle (hvertfall de aller fleste) kan få barn. Men betyr det at alle har "rett" til det likevel ? De fleste ønsker nok fast jobb, stabil økonomi og eget hjem før en stifter familie. Sånn har hvertfall alltid eg tenkt. Alt skal være på plass, og en skal ha evne og kapasitet (på alle plan) til å ta vare på de barna en får. Det er vel det fornuftige, er det ikkje ?
Yngve og eg var sammen i 10 år, uten at det å få barn var noe særlig tema egentlig. Hvorfor? Fordi disse tingene ikkje låg på plass. Fordi begge slet med kropp og helse. Fordi ingen av oss hadde fast jobb. Fordi fremtiden var usikker. Hvem har egentlig rett til å bli foreldre ? Me følte vel aldri at me hadde noen rett til å bli foreldre. Rett til å få et barn som me ikkje viste om me ville klare å ta hånd om hverken praktisk eller økonomisk. Men så, plutselig kom Hanne. Et uhell ! Mot alle ods! Det skulle egentlig ikkje vert mulig. Men det var det likevel. Det er sånt som skjer en sjelden gang. Og plutselig hadde me ikkje noe valg. For abort var aldri noe valg for oss, når me først fikk vite at ikkje medisinen min ville være et hinder likevel.
Og ho har jo vert et eneste stort under for oss !! Og livsendrende ! Å få barn er det aller største som har hendt oss. Det gav livet mitt en helt ny mening. Fra det å bare være syke Åshild, som kjempet for et mest mulig normalt liv, ble eg MAMMA. Eg fikk en oppgave i livet, uavhengig av sykdom og evne til å utvikle livet på annen måte. Men fremdeles har eg vel ikkje egentlig følt at me hadde RETT til å bli foreldre. Me var jo ennå ikkje i stand til å forsørge barn selv. Eg er avhengig av staten, kanskje på livstid. Ergo blir barna og delvis forsørget av staten.
Her er Hanne ca 2 måneder, tatt på termindatoen. |
Ja for oss var Hanne et under. Det var jo egentlig aldri meningen at ho skulle komme, eller det var hvertfall ikkje planlagt. Men det gikk jo overaskende bra. Joda det har vert kjempe slitsomt, til tider ! Men me har jo klart oss veldig bra. Og eg tror me er hvertfall minst "gode nok" foreldre ;) Hvertfall har me fått ei fantastisk datter. Men fra det å uventet få ei datter, til å ta et valg om å få en til, det er et stort steg !! For eg føler ennå ikkje at me egentlig har rett til å være foreldre. Eg tror det har litt med den livssituasjonen me har vert i, som gjør det så vanskelig å tenke at me og kan ha/få et normalt liv. Å være syk og senere uføretrygdet har gitt meg en mindreverdighetsfølelse på et vis. Eg er ikkje en del av samfunnet på lik linje med andre. Eg bidrar jo ikkje... Og Me kan ennå ikkje forsørge barna helt selv. Ennå er eg kanskje avhengig av staten resten av livet. (heldigvis har Yngve fast jobb) Må påpeike at eg tenker ikkje slik om andre som ikkje kan jobbe, det er min egen følelse av det å føle at eg står utenfor samfunnet. Eg tror sterkt på at alle mennesker er like verdifulle, og har like stor betydning i verden, uannsett kor mye de kan bidra i jobb. Alle har sin plass og sin unike måte å bidra på. Så dette handler mer om min følelse av å ikkje kunne bidra.
Når Hanne nærmet seg 2 år, og mennensker rundt meg begynte å spørre om me skulle ha en til snart. Da ble eg ganske overasket faktisk ! Dette var ikkje mennesker i familie og venne krets, men faktisk sykepleiere på sykehuset (som kjenner meg godt etterhvert;), nav ansatte, barnehagepersonell o.l. Eg syntes dette var rart. Er det altså samfunnsmessig "tillatt" å få barn med vilje, når en er uføretrygdet ? Er det "tillatt" for en som ikkje har krefter til å jobbe, å bli mamma ? Nå har eg jo kjent, de siste årene, at det å være mamma er noe helt annet enn å jobbe. Det kan ikkje sammenlignes. Og eg er jo ikkje aleine om ansvaret. Men likevel. Eg bruker jo energi på Hanne, som eg ville tenkt at "samfunnet" mente eg måtte bruke på jobb.
Så etterhvert begynte Yngve og eg og å tenke på muligheten for en til. Hverfall etter me skjønte at han endelig ville få fast jobb, og kroppen hans fungerte så bra ( etter MYE ryggproblemer). Kanskje kunne me begynne å tenke at me kunne få et "normalt liv". For det er ikkje bare bare, å tenke det når en har levd et "annerledes" liv så lenge.
Eg begynte å se litt på nett. På diskusjons forum, og diverse sider. Og fann ut at jo, der er faktisk mange uføretrygdede som velger å få barn. Det er ikkje uvanlig, og samfunnet legger til rette for at det skal være mulig. For et fantastisk samfunn me lever i, tenker eg. Som legger til rette for at hver og en skal få velge å leve det livet en ønsker, uanvhengig av utfordringer en har.
Det å velge å prøve få et barn til, var likevel et vanskelig valg for oss. Noe me tenkte nøye gjennom. Men uansett hvor mye me tenker gjennnom det, så har me ingen anelse om hvordan det vil bli. det er nok noe av det me tenkte mest på. Ja samfunnet må delvis forsørge barna våre, på ubestemt tid. Eg aner ikkje hvordan kroppen kommer til å oppføre seg, etter svangerskapet. Hvordan blir barnet me får? Krevende eller kjempe snill som Hanne ? Vil eg klare våkenetter, vil eg bli mye sykere? Det er ting me ikkje vet, og ikkje kan vite før det skjer. En risiko. Me aner ikkje hvordan livet til barna våre vil bli. En skummel tanke for en mamma. (Og pappa) Har me rett til å få et barn til inn i denne verden, i en familie der me ikkje vet om mammaen vil være i stand til å være ordentlig mamma? Der me ikkje vet om me vil være i stand til å gi barna den beste oppveksten og det flotteste livet ?
Det som ble avgjørende i vårt valg, var Hanne. Eg ønsker virkelig ikkje at ho skal være enebarn. Joda ho har en 10 år eldre bror, men det blir liksom ikkje helt det samme. De bor ikkje sammen. Så uansett hva som skjer med meg, så tenker eg at ho vil ha det bedre om ho har søsken. Hvertfall for fremtiden! Søsken har vert kjempe viktig både for meg og Yngve. Søsken gjør familien mer komplett i mitt hode. Og eg håper det vil bli en velsignelse! Men selvfølgelig er eg spent, og litt redd og urolig. Det å ikkje vite hvordan ting vil bli, men hei, hvem vet egentlig ?
SÅ nå sitter me her, og venter på en lillebror. I går var det 17 uker igjen. Spennende ! Og her er det livlig kan du tro. Han er en sterk liten krabat, som allerede sparker så det viser utenpå magen. Han sparker mye og ofte, spesielt når eg skal legge meg selvfølgelig ;) Men det er jo bare koselig, og fint, å kjenne liv! Og kroppen min er som skapt for graviditeter, det er det den gjør best virker det som hehe... (ja bortsett fra at eg fikk svangerskapsforgiftning sist...) Ikkje bare blir eg gravid på null komma svisj... men eg blir jo så godt som frisk under svangerskapet. Det ble eg sist og. Sånn sett frister det jo stort å få mange barn ;) Men det blir nok ikkje aktuelt !!
Har eg rett til å bli mamma igjen ? Eg har blitt veldig overasket over hvordan folk rundt meg har tatt nyheten. Alle har vert så positive !! Og tusen tusen takk til alle, alle som har gratulert og som tenker på oss, og som unne meg å bli mamma igjen ;) Den eneste som har utalt at dette ikkje var lurt er min gode tante. Som fikk så vondt av meg, hvordan kunne eg være så dum å¨risikere helsen min igjen ? ;) Ja et klokt spørsmål ! ;) Eg kan bli enda dårligere.... Men alle andre har vert positive. Hvertfall overfor meg! Eg som har vert så klar til å komme med mine gode argumenter, og klar til å forklare at dette skal me klare. Eg har bare fått gratulasjoner. Den eg tydeligvis har vanskeligst for å overbevise om at dette var en god ide, er meg selv !! ;)
Eg trenger å ha kontroll. Eg trenger å klare meg sjøl. Ikkje være avhengig av andre. Vel.... eg har ikkje kontroll. Eg klarer nok ikkje ta vare på 2 barn aleine. Eg klarer kanskje ikkje ta vare på meg selv aleine. Det er skumle tanker for en mamma!! Men nå får det bare stå til !! Og så krysser me alle fingre for at det vil gå bra. Eg tror det vil gå bra !! ;) Både med lille gutten i magen og meg etterpå. Og at dette virkelig skal bli en velsignelse for den lille familien vår, akkurat slik Hanne har vert !!