Kosedag med 3 åringen, pluss en lillebror.... ;)

Fredag. 

Første "helgedag" her. 

Kosedag igjen. 

For 3 åringen og mammaen. 

Ja og lillebror. 

En ny utfordring ! 

Før, 

var fredagen 3 åringen og mammaens dag,

kvalitetstid,

kosedag.

Mammaen ladet opp til denne dagen

hver uke.

Nå 

er det en ny utfordring.

Det er dagen mammaen er 2 barnsmor alene...

Hvordan lage kosedag for 3 åringen, når en har sovet under 5 timer.

Og der henger en lillebror i puppen store deler av dagen. 

Mammaens kropp er ikke laget for under 5 timer nattesøvn!

Men alt går...

Når det er viktig.

Mammaen er veldig bevist på at ikke 3 åringen skal føle seg tilsidesatt !

Det er viktig tenker mammaen.

Viktig at noen av de gamle rutinene opprettholdes, selv om lillebror er kommet.

Så 3 åringen og mammaens kosedag er viktig.

Og dagen, den startet klokken 7.

Pappen stod opp og gikk på jobb, mammaen stod opp og gav lillebror.

Satt og halvsov, med lillebror på puppen, da 3 åringen ropte.

"Hallo? Hallo?"

 "Hallo, og god morgen" 

Ropte mammaen tilbake.

"Bare kom inn i stovo"

Sa mammaen.

"Nei Kristian skal komme her"

Svarte 3 åringen.

Ja Kristian har vekket storesøster hver dag denne uka. 

Det er den aller beste starten på dagen som 3 åringen kan få.

Da smiler 3 åringen fra øre til øre, og morgenrutinene går som en lek etterpå.

Det er smart å starte dagen på best mulig måte, når 3 åringen bare har en halv time 

på å gjøre seg klar til barnehagen. 

Men i dag er det jo ikke barnehage, men tydeligvis kos å bli vekket av lillebror likevel. 

"Eg må bare gi Kristian litt frukost først"

Svarer mammaen.

"Ok, kan eg bare sove litt til imens da?"

Kommer det fra rommet til 3 åringen.

Mammaen må le litt.

"ja bare gjør det du vennen"

3 åringen sovner ikke igjen.

Men det blir snart kos i 3 åringens seng.

Og så,

så blir det kosedag.

MASSE lek med smådukker og dukkehus på rommet.

(Bestemor og bestefar i Kristiansand, Tusen takk for pakken i posten, det var så gøy og Så masse fint !! 

Se kor fin 3 åringen ble i de nye klærne. ;)

Mammaen må bare innrømme.

Det er drit kjedelig å leke med smådukker i lange tider. 

Men mammaen gjør det likevel.

Fordi det er viktig.

Viktig for 3 åringen at mammaen er med.

At mammaen er tilstede.

At mammaen er med i rolleleken,

og leker baby, eller storesøster, eller storebror, eller mamma, eller pappa, eller hund.

Men 3 åringen og mammaen får heldigvis gjort litt annet også

som tegning,

høre på musikk,

dansing, 

ser på bilder av storebror i Mandal,

og snakker mye om han.

3 åringen savner han.

(Det gjør me andre og! )

Og synes hun er heldig som har både en storebror og en lillebror.

Og så pynter 3 åringen og mammaen rommet til 3 åringen, med 3 åringens kunst.

Det er FN dagen i dag.

På onsdag var det FN kafe i barnehagen.

Mammaen og lillebror fikk være med å spise lapskaus og kaker i barnehagen.

Kjempestas for både 3 åringen og mammaen.

Lillebror bare sov...

Så fikk mammaen kjøpe kunst som 3 åringen har laget.

Hvem trenger dyr kunst når 3 åringen lager så flotte ting ?!

Mammaen syntes det var så tøft at hun ville henge det i stua,

Men fikk ikke lov av 3åringen, 

det skulle henge på 3 åringens rom !!

Og tenk... så ble det jammen baking og i dag!! ;)

Det er gøy,

både for 3 åringen og mammaen,

og pappaen som er veldig glad i å spise bollene ;)

 

Bolle/brød tingen på det lille fatet er 3 åringens produksjon,

som hun forøvrig spiste midten av, 

og lot resten være...

Og Lillebror...

Han spiser

sover

eller ligger og kikker.

Enkel å ha med å gjøre egentlig ;)

Joda det ble kosedag.

Skikkelig kosedag synes mammaen.

Selv om mammaen var gal trøtt.

Selv om mammaen fikk veldig vondt i hodet utover dagen.

Selv om 3 åringen virker halv/eller helt døv til tider....

Det ble en fin dag!

Og så er det endelig helg 

Og jammen tror eg me skal kose oss da og ;)

ja... og sove... ;)

 

God helg !

Kjære Erna

Nå er eg så lykkelig og spent ! Det har vert så kjekt å lese aviser og se nyheter i det siste. For du skjønner, eg er en av de uføre. Og faktisk av de som ikkje ønsker å være ufør. Og Endelig føler eg det er noen som har skjønt at eg ønsker å jobbe !! Du kan tro det er herlig å vite, at det er noen der ute som skjønner, som forstår meg. Som ser at eg har kjempe lyst til å være en del av arbeidslivet, og at noen faktisk ser at det er bruk for meg. For det er jo noe av det som blir savnet aller mest. Å , føle at en bidrar, få virke til noe, få være nyttig, å ha noe meningsfylt å gjøre hver dag. Og kanskje i tillegg få leve ut drømmer og realisere seg selv. Ja og få litt bedre økonomi skader jo heller ikkje.

Så tusen takk Erna, for at du ser oss, og meg. Eg er lykkelig og ja, veldig spent. Ja veldig spent på å lese fortsettelsen, for eg regner med det kommer mer gode nyheter ? ! Og eg er veldig spent på hvordan du klarte å knekke sykdoms koden ?? Nå venter eg spent på å lese om hvordan du klarte å finne en kur mot epilepsi. Eg gleder meg så til å bli kvitt smertene og krampene som kan holde meg våken om natten, eller holder meg lenket til sofaen om dagen. Slik at eg kan få energi nok til å jobbe... og få fikset musklene mine, slik at jeg er sikker på at de alltid virker, så eg klarer å gå på beina hver dag. Og hvordan du skal fikse epilepsien i hodet, sånn at eg igjen kan bli flink, og klare å konsentrere meg nok til å lese et avsnitt og faktisk skjønne hva som står der første gang (åh som eg har savnet å kunne lese, både fagbøker og annen litteratur, elsker det !! ). Eller hvordan du skal få hodet mitt til å henge med i samtalen med mennesker, uten å lure på hva det egentlig ble spurt om, eller hva var det me snakket om?

Og resten av Norge venter nok spent på hvordan du klarte å kurere kreft, ME, MS, alle psykiske lidelser og alle andre kroniske sykdommer !

Hva ?? Har du ikkje funnet det ut ?? Nå ble eg skuffet !! Men hva nå da ?

Nei dette kan eg ikkje tro !! Har du virklig klart det umulige ?? Har du funnet noen som vil ansette alle oss som har store begrensninger ?? Det er jo et enda større under enn om du hadde funnet svaret på alle sykdommer ! Du er jo helt utrolig kjære Erna !! For det trodde eg faktisk ikkje var mulig, hvertfall ikke når en ser hvor mange som er arbeidsledige av de som er friske. Så har du faktisk gjort det umulige, og funnet noen som vil ansette meg. For bare et år siden konkluderte NAV (endelig etter 17 år) med at det ikkje var noen som ville ansette meg i en liten stilling engang. For kanskje kunne eg klart en 20 % stilling i perioder. En stilling der eg kan komme og gå som eg vil. En stilling som ikkje innebærer særlig fysisk belastning, for det blir eg dårlig av; kramper og smerter. Der det ikkje er noen som er avhengig av at eg kommer når eg egentlig skal. Ja for du skjønner at planlegging er umulig, da eg aldri vet hvordan kroppen funker før eg står opp om morgen. Og selv om morgen faktisk er god, kan ettermiddagen bli vanskelig likevel. Så NAV sa seg endelig enig om at det var umulig. De såg endelig at eg faktisk ikke har mer restarbeidskraft enn det eg trenger til å rydde mitt eget hjem og passe mine egne barn. Så hvor, kjære Erna, eg er så spent på hvor eg har fått jobb ?? For eg lengter virkelig etter et sted å gå en dag av og til, når eg funker rimelig bra. Noen andre å snakke med i løpet av en god dag, enn mann og barn. Og lengter etter å få noe mer ut av livet enn å være mor og husmor hjemme ,og å gå å kjenne på smertene.

Hæ?? Nei nå skjønner eg ingenting !! Har du ikkje funnet jobb til meg ? Men da må du forklare meg hvordan du har tenkt dette. Må eg bli friskere av meg selv ? Og finne meg jobb selv ? Og eg som trodde noen endelig forsto. At du faktisk forsto. Men det var jo litt for godt til å være sant. Ja eg var nok litt dum nå, eller veldig dum kanskje. Å være statsminister gjør deg jo ikkje til noen Gud heller, selv om det kan føles slik for en del av "oss". Det har vel ikkje falt deg inn at eg har prøvd meg på dette i løpet av de 17 årene som eg har vert syk ? At det var derfor det tok 17 år å få uføretrygd. Fordi eg faktisk ville prøve alt eg kunne. (og bare for å gjøre ting enda verre, så er det grunnen til at eg ikkje får ung ufør, fordi eg var så dum å presse meg til å jobbe et halvt år etter eg ble 26) Og det at NAV for bare et år siden kom frem til at eg ikkje har noen restarbeidsevne, det var bare tull det da ?! Så du tror faktisk at det eg ikkje har klart de siste 17 årene, det skal eg nå fint klare på 3 år, fordi du setter ned "inntekten" min ? Tror du virkelig det er motivasjonen det står på ??

Nå blei eg skikkelig skuffet og lei meg kjære Erna. Ikkje bare må eg fortsette å være syk, fordi det er faktisk ikkje noe eg velger ! Og eg blir stuck her hjemme, fremdeles uten jobb og med lavere inntekt. Men vet du. Det verste eg sitter igjen med etter dette, er å føle meg som en skikkelig snylter. For det er jo tydeligvis det du tror og mener eg er. Du må jo virkelig tro at alle som sitter uføre rundt om i landet, gjør det fordi me elsker å sitte på ræva og godte oss over de tusenlappene som kommer inn hver måned, uten av me trenger løfte en finger. (Ikkje missforstå, eg er kjempe takknemlig for de pengene, men det er ikkje akkurat noe å "leve livet" på! ) Er det det du tror kjære Erna ? For det er kun hvis du virkelig tror det, at denne nye uførereformen har noe godt i seg. Ja kanskje den får "de slappe" til å lette på ræva og komme seg i jobb. Men for oss som faktisk er syke, noe de aller fleste som har uføretrygd faktisk er, så gjør den ikkje annet enn å senke inntekten og gjøre fremtiden svært så usikker. Noe som aldeles ikkje gjør meg friskere !! Den bunken med regninger eg gjemmer innerst i skuffen er allerede med på å gi meg nattevåk og gjøre meg sykere. Og nå skal det bli enda vanskeligere å få bukt med den bunken hver måned. Tror du virkelig det gir mer krefter til å jobbe?? Og eg vet ikkje om du har prøvd, men da kan eg fortelle deg at jo, når du har 2 barn og sitter med inntekt på ca 15000 kroner i måneden, da merker du det om der forsvinner 500 kroner til !! Så nei "bare" en fem hundrelapp er ikkje overkommelig inntektstap for veldig mange !

Men Javel, skjønner. Eg får takke meg selv som var så dum å bli syk. Og selv om eg lenge har lengtet etter å kjøpe mitt eget hus/hjem, så er eg nå bare glad for at eg ikkje har hatt sjans til å kjøpe meg noe enda, for det ville vert fælt å måtte selge den når eg først hadde klart å få. Så tankene mine går til alle de som faktisk må det. Og alle barna denne reformen går ut over. Mine to inkludert. Nå vet eg ikkje ka eg skal gjøre. Vel eg har ikkje så mange andre valg enn å se på at inntekten går ned i første omgang. Så får eg jobbe med å holde penge stresset nede, slik at eg ikkje blir sykere. Og så får eg bare folde hendene og be om et under. Det skal mange under til her i landet kjære Erna, for at du (og ikkje minst me uføre) skal få det slik me ønsker det, nemlig bli friske og komme oss i jobb.

Nei du gjør det neimen ikkje lett for oss kjære Erna. Men eg gir ikkje opp. Me er tøffere enn du skulle tro, me uføre. Ja det er me nødt til å være for å leve med sykdommen, og i tillegg kjempe for rettigheter. Så du får bare bestemme det du føler du må for å "redde landet". Så får eg brette opp armene og leite etter nålen i høystakken. Den jobben eg kanskje kan klare å få, og å utføre. En liten vaskejobb kanskje? Hvis eg da finner noen som ikkje er så nøye med hvilken dag eg stikker innnom, eller om eg klare å gjøre meg ferdig. Så kanskje, kanskje eg kan tjene nok til å ansette noen til å vaske mitt eget hjem, som eg da ikkje vil klare å vaske selv (og knapt klarer nå). Det blir vel bra kjære Erna, for da får du jo enda flere skattepenger, som du kan bruke til skattelette til de rike.

Forøvrig lykke til videre i (relativt) ny jobb. Eg vet det må være en vanskelig jobb. Men uansett hvor mye stress du får, og hvor mange som blir skuffet over den jobben du gjør, husk på hvor heldig du er, som faktisk har en jobb ! Og skulle du ha noen kroner til overs i det digre budsjettet "ditt", så vet eg om mange som blir lykkelige over noen smuler til. Eg har selv 2 barn som sårt trenger mye vinterklær, så litt ekstra mottas med takk !

Med vennlig hilsen

En av snylterne (tiggerne).....

Kaktus og Bakrus...

 

Klokka er blitt godt over åtte og 3 åringen vår er ennå full av ramp,

 og klarer ikkje gjøre seg ferdig med lek og kveldsmat. 

Mammaens tålmodighet tar slutt og beordrer (bærer) 3 åringen rett i seng. 

Ferdig pakka inn i dyna kommer det fra 3

 åringen: "Men mamma, me glemte tannpussen" 

(hadde virkelig ikkje trodd ho skulle komme på det !!), 

"Me får pusse ekstra godt i måro tidlig", svarer  en lei mamma,

men med en smule dårlig samvittighet. 

Men så klarer ikkje mammaen la være å le, 

og må fint hente tannkosten likevel når 3 åringen svarer 

med sin mest triste stemme : 

"Men mamma, da kommer jo kaktus og bakrus !! " 

(ennå noko som ikkje er så lett å uttale : )

Lykkelig 2 barnsmor !! ;)

De er nybadet, rene og mette og sover sin søteste søvn. En i den store sengen sin på rommet sitt, og en sover i sofaen ved siden av meg. Lyset er dempet, det er jo nattatid. Klokka er halv åtte og det er stille i leiligheten. De eneste lydene er noen små sukk og grynt fra den lille gutten ved siden av meg. Og eg, må bare nyte synet og lyden. Kanskje eg skulle lagt meg nå, eg vet jo aldri hvor lenge han sover. Men han har begynt å få en viss døgnrytme, allerede nå, etter 3 veker. Derfor tror eg at han vil ha mat igjen om et par timer, for så å sove i 5-6 timer. Ja det har han faktisk gjort de siste dagene. Den lille skjønne nye gutten vår. Lille Kristian. En snill og god gutt er han. Griner nesten ikkje, bare grynter ;) Joda han kan skrike illsint og, men det er ennå stort sett på stellebordet.

Tenk at eg har 2. 2 herlige barn. 2 som har kommet fra meg. De er en del av meg, og eg en del av dem. Eg som aldri trodde eg skulle bli mamma i det hele tatt, har nå fått 2 fantastiske under. Det er en overveldende følelse. Eller følelser må eg kanskje heller si. Gleden er enorm, overveldende. Men redselen er også doblet. Den bekymringen som ligger i mammahjertet er doblet. Nå har eg to som er avhengig av meg. 2 å være redd for, bekymre meg for. Men eg prøver å fokusere på gleden, og tiden her og nå. Og her og nå er alt lykke ! ;)

Superstolt storesøster !!

Tenk me har hatt han i 3 veker nå. Tida flyr, og ja eg meine det ! Den flyr!! 23.09 ble datoen, selv om det begynte klokka 04, den 22. Hanne gråt på natten, så eg måtte inn å trøste ho. Da gikk vannet... Men bare litt, så etter en telefon til sykehuset, var det bare å gå å legge seg igjen. Men å sove... nei det var jo ikkje mulig, eg skjønte jo at nå var det snart igang !! Noen timer senere ble Hanne kjørt i barnehagen, mannen fikk beskjed om å si fra på jobb at han måtte være hjemme. Og så var det bare å vente.... Riene begynte så smått i ni tiden på morgen. Ikkje noe voldsomt, så det ble film i sofakroken i noen timer. Men i 2 tida var de blitt regelmessige, under ti minutt mellom hver, og vondere ! Så eg bestemte at nå reiser me på sykehuset. Eg skulle jo ha epidural pga epilepsien, så eg ville ikkje drøye så veldig lenge.

For å gjøre en Laaaaaang historie litt kortere.... etter 23 timer med spenning, flere gode doser epidural, x antall innhaleringer av lystgass, 6-7 jordmødre (ja me mista tellingen) og 28 minutt med pressing (etter at alt hadde stått stilt i en og en halv time), klokka 02.43 kom endelig en stor gulhåret gutt til verden. 51 cm og 4015 gram. Tårene trillet på både mammaen og pappaen, mens den fantastiske jordmoren skrøt meg opp i mente. 

Når dette er resultatet etter slitet, så glemmer man fort smerte og hvor sliten man er !! ;)

Ja all ære til jordmødrene mine ;) Neida, eg ba ikkje om å få bytte seks ganger ;) Det ble litt mange, fordi me var der over tre skift... og de hadde litt utbyttinger underveis. Men en gang ba me faktisk om å få bytte sjøl. Me hadde allerede hatt 2 fantastiske jordmødre, så fikk me beskjed om at der ble et bytte igjen. Og ho som kom da var me bare ikkje på bølgelengde med i det hele tatt. Så eg ble litt lei, og sendte mannen på gangen for å høre om det gikk an å få bytte. Det gjorde det, og nei eg angrer ikkje. Eg fikk veldig god hjelp heile veien.

Og fødselen gikk jo veldig greit, det tok bare veldig lang tid !! så det var mer slitsomt enn det var vondt. Men all ære til de som føder uten epidural og/eller lystgass !! Da hadde eg nok vert helt ødelagt !

I 4 tida på natta, fikk endelig mannen reise hjem og sove, og eg håpte og eg skulle få sove litt. Men eg var jo nettopp blitt mamma, så det var jo ikkje mulig. Nei da skulle eg prøve å amme et par timer, noko som selvfølgelig ikkje ble så veldig mye av. Både fordi gutten ikkje var så interresert, og fordi der var lite melk å ta av ennå. Klokka ble borti 7 på morgen, før eg fikk hvilt litt. Så du kan tenke deg eg var på en snurr ;) Men eg holdt meg i fin form, ingen anfall !!

Døgnene på sykehuset husker eg ikkje så mye av, det gikk i en døs, hvor eg sov så mye eg kunne. Men der er ikkje så lett å få sove så godt på sykehuset, så eg ba om å få reise hjem allerede etter 2 dager, og det fikk eg heldigvis ;)

Etter eg kom hjem har eg sovet alt eg kunne, og sakte men sikkert fått litt rytme i hverdagen. Eg har begynt å få gjort ting som har "hengt over meg" ei stund, og føler eg begynner å få litt orden på hverdagen og leiligheten igjen. Det at eg nå får skrevet et blogg inlegg er nok et bevis på det. For det har kommet ganske langt bak i rekka i det siste. 

Eg gleder meg til hverdagene fremmover. Er lykkelig med den fine familien min. Håper eg får tid til litt blogging av og til, men barn, mann og hjem vil nok fremdelse ta mye tid og være første prioritet, slik det har vert i hele sommer... så eg får bare se om der blir noe ekstra tid innimellom ;) 

Håper alle blogg venner og andre som kikker innom har det bra ! Selv om eg har vert mye fraværende her, så har eg tenkt mye på mange av dere. Det er rart, en blir jo kjent med hverandre på et vis her inne også. Og eg tar meg i å tenke på hvordan dere har det, og at eg burde "vert innom" mange av dere. Det har eg og vert av og til, selv om der har blitt lite kommantarer fra meg. Håper på mer tid fremmover, for selv om eg har litt mye å ta meg til for tida, så savner eg bloggen og dere alle ;)