Alt var så vakkert. Tenk at i går var alt dette mørkt, vått og grått. Nå var alt lyst og hvitt ! - Og så rent alt var. Det var bitte lille juleaften, og tenk så kom det snø i natt. To dager igjen til jul, og endelig hadde det kommet snø!! Mamma og pappa hadde sagt at det var ganske uvanlig med snø faktisk. Det var sjelden snø, selv om Helene trodde det skulle være snø på vinteren. Det var jo det i eventyrene hvert fall. Men nå hadde det uansett kommet masse, og så gøy det var! Og i dag hadde de gått ut alle 4. Mamma, pappa og lillebror. Det var ikke så ofte pappa var med. Han jobbet jo, og var som regel ikke hjemme før det var nesten mørkt nå på vinteren. Så det var ekstra gøy at han ble med. Og de hadde kost seg en masse. Lekt og herjet i snøen. Rent på akebrett, og lagd snøengler. De hadde akt så fort at de veltet og alle fikk snø i ansiktet. De hadde ledd så tårene trillet alle fire. Helene lo for seg selv når hun tenkte på det. Så hadde de ligget i snøen og kikket opp mot himmelen, mens små snøfnugg dalte ned i ansiktet deres. Ingen var like sa pappa, det var helt magisk. Og det var noe helt spesielt å se opp mot dalende snøfnugg, syntes Helene. Og når de traff ansiktet, var det som å få et iskaldt kyss. Det var som om de var i en annen verden, når de lå slik og kikket opp.
Men så begynte de
alle å bli sultne og kalde, og mørket begynte å komme. Og alle ville hjem. Mamma og pappa snakket bare om at de burde
gått hjem for lenge siden, de burde ikke herjet så mye at de ble våte, de burde
ikke ligget så lenge i snøen, nå kom de til å bli syke, åh de orket ikke sykdom
hele julen. Og det var jammen blitt fort mørkt og kaldt, de burde heller holdt
seg hjemme og fått vasket ferdig, og gjerne bakt litt til. Og så videre … og videre
….
Helene hørte bare
med et halvt øre. Hun skjønte ikke at de gadd å tenke på alle de tingene. De
gode følelsene etter turen, var fremdeles inni henne, og hun ville ta vare på
dem. Dessuten glitret verden for mye til å klare følge med på det de voksne sa.
Det hadde sluttet å snø, og nå glitret hele himmelen, i så mange stjerner at
det var umulig å telle. Det glitret i trærne, i alle de vakre små snøfnuggene
som hadde dalt ned og lagt seg som en ren hvit frakk over de mørke krokete grenene.
Det glitret i all snøen på bakken, og alt så urørt og helt ut. Og det glitret
faktisk litt i alle øynene de møtte på veien. Det var som om alle kjente at
julens magi var på vei. Kanskje snøen hadde den virkningen på andre mennesker
også. At alt stanset litt opp og ble magisk. Når det ble kaldt og hvitt ute,
ble alle hjerter enda varmere og rødere. Det var en fin tanke, syntes Helene.
Hun likte å tenke at det var sånn. Og håpet snøen kunne vare lenge, lenge!
Og nå, nå skulle
de hjem og pynte til jul! Endelig! Helene hadde ventet så lenge. I hele
desember hadde hun ventet. Eller egentlig halve november også. Altså en halv
evighet! Hun følte alle hadde pyntet for lenge siden. Men mamma ville ikke.
Bare de tingene de lagde på skolen og barnehagen, og en stjerne i vinduet. Det
var greit. Ja og adventsstaken da. Alt det andre, det som Helene visste lå
gjemt i esken på loftet, det måtte vente. Vente helt til bitte lille julaften. For
før den dagen var det advent, sa mamma. Advent, Helene smakte litt på ordet.
Hun likte det ikke. Syntes det var tull. Advent. Helene likte alt som var
vakkert, hun elsket å pynte, men nå hadde hun måtte vente så lenge. Advent,
ADVENT, A D V E N T, Helene stavet. Hun var 6 år nå, og hadde lært det på
skolen denne høsten. Lært å stave og lært å lese. Det var også litt magisk. A D
V E N T, Helene stavet igjen. Men vent nå litt. Det var jo VENT i advent!
V E N T, betydde
det at de skulle vente det da, ventetid. De ventet på at Jesus skulle bli født.
Det visste Helene. Det var jo hele grunnen til julen. Hun kunne historien godt.
Han ble sendt ned til jorden for å frelse menneskene. Hun var litt usikker på
om hun skjønte dette her med frelse. Men på søndagskolen hadde de sagt at
menneskene var ikke lenger gode nok til å komme inn i Himmelen, så derfor måtte
Jesus komme å ta straffen deres. Helene viste litt om det å ikke være god nok.
Så det skjønte hun hvert fall. Hun følte seg hvert fall ofte «ikke god nok».
Klarte ikke alltid være snill med lillebror for eksempel. Eller klarte ikke
gjøre som mamma og pappa sa. Det VAR vanskelig å alltid være snill! Det var
fint at Jesus kom da, syntes Helene. Åh tenk å få vært der når Jesus ble født.
Og få se englene. Helene lurte på hvorfor det aldri var engler nå lenger. Da
hadde sikkert flere trodd på Jesus. Kanskje det faktisk var fint å vente? At det var fint å vente med pynting, fordi de ventet på Jesus. Bare
at ikke så mange trodde på han nå, så da var det ikke så viktig å vente lenger?
Uansett, nå var ventetiden over, de skulle hjem og pynte! Og snart, SNART var det
julaften! Og snart var det gaver. Ubevist ble stegene hennes litt lenger, og
hun drog litt hardere i hendene hun holdt i.
Verden hadde sitt
eget liv syntes Marius, der han gikk mellom storesøster og mamma i
vinterlandet. Det var som om hele verden pustet på en annen måte. Trakk pusten
dypere liksom. Og så stille det var. Som om hele naturen hvilte. Men ikke alt.
Nei der var ganske mye liv rundt om i skogen om en bare så etter. Og det var Marius
en mester til. Han var kanskje bare 3 år, men han hadde bedre øyne enn de
fleste. Og var flinkere til å bruke øynene sine å se med også hadde han skjønt.
Der for eksempel, det var tydeligvis ingen av de andre som så den søte lille
kaninen mellom trærne. Han ville gjerne
sett mer på hva som lagde den, men storesøster drog så hardt i armen, at det
var bare å følge etter.
Men det var mye
mer å se på langs veien, de greinene der, de lignet da veldig på en dinosaur.
Og der var jo en skogsnisse. Den så rampete ut. Oi den prompa vist! Marius måtte
le litt inni dressen . Kult, den var skikkelig stilig. Den vinket vist god jul,
«ha det prompenisse» tenkte Marius. Men åh … nei … der var det et monster også,
det snek seg mellom trærne og var på jakt. Det kom visst snart ut på stien. Åh
nei, det var visst sultent og hadde kjempe store tenner! Hjertet banket raskere
og Marius klemte ekstra hardt i mammas hånd. De måtte komme seg forbi uten å
bli spist. Hjelp, nå var det rett bak dem. Han slapp storesøster, og puttet
hånden i lommen. Fingrene grep rundt det som lå der, og han kjente hjertet
banke saktere og saktere igjen. Marius smilte, kikket seg over skulderen og tenkte:»
Tøft monster»
Men hva var det
for et lys? Det ble plutselig så mye lysere. Det måtte være noe spesielt der
fremme. Men svingen der var i veien. Lyset
ble sterkere og sterkere jo nærmere svingen de kom. Marius følte han ble
blendet. Han drog i mamma sin hånd for å komme fortere frem. Det var jo et
kjempe sterkt lys der fremme. Hva kunne det være ??? Marius viste at rundt den svingen
lå den lille fotball banen, en liten åpen glenne, med trær rundt, og noen litt
store stener som var veldig kjekke å balansere på. Endelig nådde de svingen, og rundet hjørnet. Månen
lyste så sterkt og vakkert. Men hva var det der andre??? Han stoppet så brått
at det rykket i mamma sin hånd. «Åh mamma, pappa, Helene seee!!!» hvisket Marius
helt henført.
Foran han var nå det
vakreste han noen gang hadde sett. Og plutselig ble han varm i hele kroppen. Mamma
kikket forover på stien. Akkurat der de stod, lyste månen overaskende sterkt
mellom grenene på to høye trærne. Mamma, pappa og Helene kikket opp. «ja se så
fint» sa mamma. «nei, isje sånn: ja se så fint» hermet Marius med falsk
entusiastisk stemme. «SEEE!» «men hva er det lille venn?» mamma satte seg på
huk, når hun så Marius så fortvilet. «D e englen kommebud» hvisket han. «jeg
skjønner ikke helt hva du mener lille venn, men månen lyste veldig fint her» sa
mammaen. «du sjønna meg mamma, jeg har isje tutten nå!» Mamma og pappa pleide å
si at de ikke skjønte han, når han snakket med tutten i munnen. Men han hadde
jo ikke tutten nå, de måtte jo skjønne han! «Se!! Englen kommebud!» «Åhhj» det
kom plutselig et hviskende overveldet stønn fra storesøster. Som om hun ikke
trodde sine egne øyne. Mamma og pappa så overasket på Helene, og skjønte straks
at hun også hadde fått øye på noe helt spesielt nå, noe de tydeligvis ikke klarte
få øye på. Marius smilte fra øre til øre, når han skjønte at hvert fall Helene,
så det samme som han. «Marius, jeg tror ikke mamma og pappa klarer se dette med
voksenøynene sine» Mamma og pappa så sjokkert på hverandre. Voksenøynene? Hva
var dette? Det kunne jo ikke være så viktig å se dette, barna så jo ofte alle
mulige slags ting både her og der. Men begge følte nå et rart voksende ønske om
å få se. «vi får prøve å se en gang til da!» sa pappa og tok mamma sin hånd. De
så på hverandre og lukket øynene, pustet dypt og åpnet øynene igjen. Begge tok
et steg tilbake, og holdt på å falle overende. De kunne ikke tro sine egne
øyne, det var for overveldende. På et øyeblikk var de små trærne rundt
gressplenen forvandlet til mennesker, menn og gutter. De snødekte stenene var
blitt til SAUER! Og grenene foran månen var blitt til en lysende ENGLESKARE!!!
«se Helene, de ser, de ser, nå ser de det og!!!» gliste Marius, og hoppet og
klappet av begeistring.
«Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt
over sauene sine. Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet
lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frykt ikke!
Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag
er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal
dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en
krybbe." Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste
Gud og sang:
"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag."
"Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag."
Så fantastiske de
var! Englene lyste så vakkert, og så, så snille ut! De sang så nydelig at Helene
fikk tårer i øynene. De strålte godhet syntes hun. I jule evangeliet stod det
at gjeterne ble redde, men dette var jo bare fantastisk. Så reiste de, altfor
fort, ble løftet opp mot Himmelen, og etterlot et stort tomrom. Helene skulle
så gjerne sett mer på dem. Snakket med dem, og kjent om de faktisk hadde fjær.
Åh det hadde vært noe det!
Gjeterne så veldig
redde ut ennå, syntes Marius og snudde seg mot mamma og pappa. Da måtte han le,
han hadde aldri sett de sånn før. Sjokkerte og redde? Kunne de virkelig være
det? «hvem har fått til dette her? «spurte pappa. «nei pappa det er juleevangeliet
på skikkelig!» Hvisket Helene henrykt. Tenk så fantastisk. Det hele var som en
drøm. Og hun lurte et øyeblikk på om hun faktisk drømte. Men det va jo ikke
mulig, de var jo akkurat på vei hjem! «men dette er jo ikke mulig» mamma kunne
ennå ikke tro sine egne øyne, og begynte kikke mer rundt seg. Da ble hun enda
mer sjokkert av å se at de jo aldeles ikke var på Klepp lenger. Der var jo
gressletter så langt de kunne se. Bortsett fra et lite stykke rett frem, der så
det ut som en by. Men ikke nå tidens by. «Jeg tror vi er utenfor Betlehem»
hvisket Helene. «Det må være gjeterne som fikk besøk av englene, slik Marius sa»
Og Marius, han bare smilte tilfreds.
Alle kikket bort
på den lille gjengen med menn og gutter. Og oppdaget at alle stod og stirret tilbake
på dem, med store øyne. En liten gutt på Helene sin alder, tok et steg frem.
«Så dere de også? De, de, de der lysende vesenene?» Spurte gutten. Det så ikke
ut til å undre han at de så helt annerledes ut og hadde rare klær i forhold til
han. Kanskje han var for overveldet av alt det andre som hadde hendt. De ble jo
tross alt bagateller i forhold. «Det var engler» svarte Helene, «Vet du ikke
det? Vi må inn til Betlehem og finne Jesus!» Gutten skulle til å svare, men ble
avbrutt av pappa. «Hva? Nei Helene, vi kan ikke inn dit å finne Jesus. Vi må jo
hjem å … å …» «Å hva da pappa? Vaske gulv? På forhånd unnskyld pappa, men er du
helt dum?? Vi er utenfor Betlehem, Jesus
er nettopp blitt født. Selvfølgelig skal vi inn å se han!» «Men Helene tenk om,
tenk om» Stammet mamma. «Tenk om hva da mamma? Tenk om vi får se han?» «JAAA!!»
svarte mamma og pappa i kor. Mamma og pappa så overveldet og redde ut, som om
voksenhjernene deres febrilsk prøvde finne ut hva som var det riktige å gjøre,
og hvordan de skulle håndtere dette. Helene så bare oppgitt ut. Marius bare
gliste. Så fulgte de etter gjeterne innover mot byen.
«Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa
gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har
hendt, og som Herren har kunngjort oss. Og de skyndte seg av sted og fant
Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de
fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet.»
Marius så på den
lille babyen. Jesus gråt. Han skjønte han godt. Marius syntes også ofte det var
skummelt med mange mennesker. Hvert fall mange han ikke kjente. Og når alle
disse menneskene stod og så på han i tillegg, sa hei til han, og kom bort og
snakte med de voksne over hodet hans, så var det ikke rart han gråt. Han tenkte
seg om, stakk hånden forsiktig i lommen, og kjente med den lille hånden sin, på
det som lå der. Han ble varm om hjertet og roligere med en gang hånden hans
lukket seg rundt de to tingene. Hm
skulle han? Åh nei det var vanskelig, veldig vanskelig. Men jo mer han så og
hørte den lille babyen, jo mer sikker ble han. Jo han måtte! Han var jo
egentlig stor gutt nå, for stor hadde mamma og pappa sagt flere ganger. Marius
slapp mammas hånd og tok et steg frem. «Nei Marius. Hva skal du?» mamma hvisket
og så streng ut, mens hun tok etter hånden hans. «jeg må mamma, jeg kan hjelpe»
sa Marius bestemt. «hva kan du hjelpe med?» mamma ville ta etter han, men Marius
tok noen raske steg fremover, og skyndte seg mot krybben. Han syntes det var
litt skummelt, og plutselig så alle på han. Men nå kunne han ikke bry seg om
det, han skulle frem til den lille babyen. Lille Jesus.
Fremme hos Maria
og Jesus, så han forsiktig opp på Maria, med spørrende øyne. «Det er helt
greit» sa Maria mildt. «Du kan hilse på han» Lille Jesus gråt enda, og Marius
tok hånden nølende opp fra lommen. «Du kommer til å trøste meg mange ganger, så
kanskje jeg kan trøste deg bittelitt nå» sa Marius med sin mildeste stemme, den
han brukte når han fortalte Helene, mamma og pappa hvor glad han var i dem. «Vær
så god, ikke gråt mer nå. Disse har trøstet meg så mange ganger, nå kan du få
de. Kanskje de kan trøste deg litt også» Marius løftet nølende hånden med
tutten og den lille blå kosefilen med stjerner på. Han hadde hatt den for
alltid. Mamma syntes alltid den var skitten og luktet vondt. Men Marius elsket
den. Hjertet verket litt da han puttet tutten i munnen til Jesus barnet. Men i
det Jesus fikk tutten i munnen, kosefillen i hånden, sluttet han å gråte. Han
kikket opp på Marius og møtte blikket hans. Marius trakk pusten og gispet. Han
ble overveldet av en slik trygghet og glede han aldri hadde følt før. Det var
så riktig. Det var akkurat slik det skulle være. Han kom aldri til å savne
tutten og kosen.
Helene så med
store øyne på det som utspilte seg foran øynene hennes. Hadde nettopp Marius
gitt tutten og kosen sin til Jesus?? Hun kjente et stikk av misunnelse i
hjertet. Hun ville også så gjerne gi Jesus en gave, men hun hadde jo ingenting!
Hun ble trist og lei, før hun plutselig kjente noe begynte å vokse inni seg. Helene
slapp pappas hånd og skyndte seg bort til Maria. Maria bare smilte til henne.
Og det som vokste i Helene hadde nå en kjempe trang til å komme ut. Helene så
ned på lille Jesus, og rakte hånden mot han, for å stryke han mildt på kinnet.
Det var som om Jesus barnet også lyste, slik englene hadde gjort. Jesus løftet
den ledige hånden og grep etter en av Helenes fingre. Den kjærligheten som da
vokste i Henne, var større enn noe hun før hadde kjent. Hun satte seg på huk
foran Jesus og var ikke klar over at hun hadde åpnet munnen, før hun hørte sin
egen stemme:
Jesus, kjære lille
Jesus, får jeg være din venn
Og synge deg en natta sang,
så du sovner godt igjen.
Jeg lurer på, drømmer
jeg? For jeg kan ikke tro,
At jeg er her i
Betlehem, dit gjeterne dro.
For å hylle deg,
Jesus, som er sendt hit til jord.
Fra Gud vår far i
Himmelen. Nå er du min lillebror.
Så derfor vil jeg si: jeg tror på deg.
Derfor vil jeg si: Jeg trenger deg.
Ja derfor vil jeg rope ut: Jeg elsker deg
Du er født med Guds kjærlighet, og elsker
meg igjen,
som verdens beste lillebror, ja som verdens
beste venn.
Jesus, kjære lille
Jesus, du er helt unik.
Du kommer for å frelse
oss, og er ingen andre lik.
Du vil hjelpe, alle
de, som andre går forbi,
Og de som er slemme,
de vil du tilgi.
For din kjærlighet,
Jesus, den overvinner alt.
Den vil åpne vei til
Gud igjen, det har jeg blitt fortalt.
Så derfor vil jeg si: jeg
tror på deg.
Derfor vil jeg si: Jeg
trenger deg.
Ja derfor vil jeg rope
ut: Jeg elsker deg
Du er født med Guds
kjærlighet, og elsker meg igjen,
som verdens beste
lillebror, ja som verdens beste venn.
Mamma og pappa
stod fullstendig lamslått, etter å ha sett det barna deres nettopp hadde gjort.
De var så stolte av de to små som nå satt på kne foran Jesus. Men samtidig
faktisk misunnelige på sine egne barn. For de hadde jo ingenting å gi. «Bare
kom bort dere også» Det var Maria som rev dem ut av tankene. Og di gikk nølende
frem. Helene og Marius snudde seg mot dem, smilte beroligende, som for å si at
det var helt trygt. Mamma lurte litt på hvordan rollene hadde blitt byttet? Nå
var det barna som trygget og veiledet dem. Pappa tenkte som det knakte, hva
kunne de gi til Jesus. Ubevist, grep hånden hans etter lommeboken i lommen, men
han ble stanset av Helene. Hun ristet oppgitt på hodet, og himlet med øynene.
Nei selvfølgelig, hva i all verden skulle Jesus med penger. Og til og med norske
penger.
Helene reiste seg
og gikk mellom mamma og pappa. «Jesus vil ikke ha pengene våre pappa, han vil
ha hjertene våre», sa Helene, tok hendene deres og drog de frem til Jesus
barnet. Hun satte seg ned igjen, og klappet på hver side av seg, for å vise at
de skulle sette seg. Helene følte plikten til å lede an, for det var jo tydelig
at mamma og pappa ikke hadde peiling. Hun lette etter de riktige ordene, da
ordene fra søndagsskolen dukket opp i hodet. «Jesus du har frelst meg, du
elsker meg, så hjelp meg å elske deg av hele meg, vil du bo i hjertet mitt?» Jesus barnet bare smilte. Så var det Marius
sin tur, han gjentok så godt han kunne. Og Jesus bare smilte.
Så var det mamma
og pappa sin tur. De trodde jo på Gud, hadde bedt til Gud og Jesus mange
ganger. Men dette var så annerledes. Så nært og personlig. Så satt de der på
kne. To voksne, og hadde fullstendig hjertebank foran en liten baby. De begynte
stammende, men så ble stemmene mer og mer stødige. Tryggere, kjærligere og
oppriktig. De så lille Jesus inn i øynene og inviterte han inn i hjertene deres
på ordentlig. Og Jesus, han bare smilte. Med et ble de fylt av den mest
fantastiske følelsen. En overveldende følelse av kjærlighet. De følte seg som
små barn som kom hjem til mamma og pappa etter å ha skadet seg. Og ble overøst
av kjærlighet. Bare at denne kjærligheten var enda sterkere. 10 ganger, nei
hundre tusener ganger sterkere. Tårene dryppet på kinnene deres. Jesus barnet
bare smilte bak tutten, Helene og Marius smilte. Og så smilte mamma og pappa
også.
Men så, plutselig
begynte verden rundt dem å skimre. Det dirret i luften, og det ble mørkere.
Verden endret seg. Og med ett, var Jesus borte. Maria var borte, og hele
stallen. Mamma, pappa, Helene og Marius fant seg selv sittende på kne, foran en
busk. Bare greiner og røtter lå foran føttene deres. Og snøen dalte fredelig
rundt dem. Det var som om de våknet fra en drøm. Grenene foran dem vitnet om at
det hele hadde vert et av Marius sine eventyr. Men kjærligheten og varmen de
ennå følte i hjertet, var bevis nok på at de hadde vert vitne til et under!
De så kjærlig på hverandre, reiste seg. De tok hverandres
hender igjen, og begynte å rusle hjem. Mamma begynte å synge:
Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føde rom
Der samles mine tanker
som i sin hovedsum
Der er min lengsel
hjemme, der har min tro sin skatt
Jeg kan deg aldri
glemme velsignet julenatt
Akk, kom jeg opp vil
lukke mitt hjerte og mitt sinn
Og full av lengsel
sukke, kom Jesus dog her inn
Det er ei fremmed
bolig, du har den selv jo kjøpt
Så skal du blive
trolig, her i mitt hjerte svøpt
Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø
For deg, for deg alene
jeg leve vil og dø
Kom la min sjel deg
finne sin rette gledesstund
At du ble født her
inne i hjertets dype grunn
Hvis du har lest helt hit, så håper jeg du likte historien!
Fritt frem å dele om du tror andre også kan ha glede av den :)
Hvem enn du er, hvor enn du er, og hva enn du gjør,
vil jeg ønske deg en fredelig og fin julefeiring!
Bilder lånt fra :
http://www.beautiful-views.net/view,winter-forest-traces-snow
http://julegleder.blogspot.no/2011/12/juleevangeliet.html
http://spikerscorner.blogspot.no/2014/12/han-har-latt-lyset-skinne-i-vare-hjerter.html
