tirsdag 4. april 2017

VÅRENS STORE REDNINGSAKSJON ER IGANG




Det er varmere i været, i dag hele 14 grader. Våren har uten tvil begynt å feste grepet! Solen har begynt å varme opp dagene, fuglene synger og blomstene spretter. 


Der har stadig oftere vert lov for små kropper å gå i bare jakke og sko. Og Alt som kan krype og gå, kommer ut av hiet etter vinteren. Etter flere måneder i hi, er det koselig å endelig slå av en lengre prat med naboer en knapt har sett gjennom en hel vinter (høst!). Drøsen går, der forelde henger rundt på lekeplassene i nabolaget, med et halvt øye på sine håpefulle.

Men når jeg skrev alt som kan krype og gå, så mente jeg virkelig alt som kan krype og kravle også!! Naturen florerer av biller, marker og snegler, til frydefulle hyl fra de små. 

Jeg husker ennå med vemmelse 6 åringens fulle bøtte med snegler for et par år siden. Og håpte at ikke minsten skulle få den dilla. Dessverre ser det ut til at det ikke er mye håp. Han er der allerede. Han syntes det var litt ekkelt i starten, og jeg tenkte innerst inni JIPPI!!! Men med god hjelp av en svært hjelpsom storesøster, har også hans kjærlighet nå rukket ut til alt levende kryp. Ikke misforstå altså, jeg var selv en aktiv pådriver for at Hanne skulle bli glad i småkryp. Jeg synes det er både gøy og viktig å vise de hele vår fantastiske natur. Og at de skal ha respekt for både de små og de store av naturens undere. Det er bare det at barn har en tendens til å dra ting litt langt …. Som den fulle bøtta med snegler liksom ….
Og ja.. for ikke å glemme dagen det her skal fortelles om …

Det regnet. Men vi måtte en tur på butikken. Det er jo ingen problem, med gode klær osv. … Og jeg tenkte at på sparkesykkel så går det jo i rasende fart slik det pleier. Vel så feil kan man ta! For som de fleste er klar over er marker og snegler over gjennomsnittet glad i fuktig vær. Men barna mine har tydeligvis skjønt, at marker ikke klarer seg så veldig godt hverken i sølepytter eller på asfalt!! 

Vi var ikke kommet lenger enn 5 meter fra ytterdøra, da jeg tenkte at dette kan ta tid! Det var jo mark OVERALT! Altså jeg har jo aldri tenkt at marker var spesielt lure, men at de er så dumme at alle MÅ ut på asfalten når det regner, det trodde jeg ikke. Det virket jo virkelig som alle markefamilier i strøket, hadde bestemt seg for å ta turen på den livsfarlige svarte fornøyelsesparken. Og da er det jo klart at her måtte det reddes de som reddes kunne!! Det skjønte jo til og med mor, ja hvert fall de 10 første skjønte jeg godt. Og tenkte vel aller først hvor snille og hjertevarme barn jeg har. 


Ved de 10 neste begynner mammaen å bli litt utålmodig, og spør fint om vi kanskje skal komme oss opp til barnehagen hvert fall, der er sikkert mange marker der også, og da har vi liksom kommet halvveis …. Og disse markene klarer seg helt fint selv. De små ser knapt opp fra redningsarbeidet, og enser knapt hverken mammaen eller regnet, der de løper fra mark til mark, for å bære dem i sikkerhet i gresset. Men mammaen får en irettesettelse fra den største, som hun sent vil glemme. «Men mamma, de må jo komme hjem til familien sin igjen! Tenk om det var meg mamma, tenk om det var meg som hadde forvillet meg vekk. Hadde du ikkje vert glad om noen reddet meg hjem igjen?!?» Mammaen blir stående og måpe. Men det letter ikke mye på frustrasjonen, som for alvor begynner å bygge seg opp. Og mammaen tenker at så dumme som disse markene er, så tar det vel ikke mange minuttene før de er ute i fare igjen. 


Dessverre er der jo en del som ikke har overlevd turen i den farlige fornøyelses park. Enten de har druknet i alt regnet de har forvillet seg ut i, eller noen dessverre har kommet i skade for å trakke eller sykle over en. Alle disse må jo få en aldri så liten sørgestund, før de forsiktig flyttes hjem til familien i gresset. Mammaen er bare veldig glad for at ikke de små har kommet på det mammaen gjorde når hun var liten. Småkryp begravelser på småkryp kirkegården!!!  Joda jeg er klar over at de har noe å slekte på!

Etter minst en 30-40 talls redningsaksjoner, og mammaen ser at dette vil nok ingen ende ta, blir barna noe bryskt kommandert opp på sparkesyklene igjen. Hun har hverken tid til, eller er kledd for en langstilt redningsaksjon i regn og vind. Så her må en komme seg videre. Men noen fart rekker de aldri å komme opp i, da der selvfølgelig er nye å redde for hver 5. meter. Mammaen lokker og trygler, for å få opp farten, uten at det har nevneverdig virkning. Altså egentlig vil jo ikke mammaen at barna skal velge en slikkepinne fremfor å redde noens liv, men akkurat nå hadde det vert greit om det hadde noen virkning. Det er liksom meitemark det er snakk om!!! Men den gang ei!! 




Når 30 meter har tatt en god halvtime, har mammaens beger rent over for lenge siden, og hun er mildt sagt i ferd med å eksplodere på de små. kroppen er kald, mens hodet begynner å få det regn våte håret til å dampe. Men uansett hvor mye hun puster, peser og freser, ser det ikke ut som det har nevneverdig innvirkning på de to små heltene. Så hun gir opp å mase, trygle og kommandere, og bare sier ha det og GÅR! Av og til virker det … Etter 20 meter høres to hjerteskjærende hyl bak mammaen. Mammaen snur seg forskrekket, og ser to par livredde øyne. Kroppene deres har rygget vekk fra noe de nå frenetisk peker på, på marken «Mamma, mamma HJELP!!!» Mammaen slipper det hun har i hendene og løper tilbake så fort hun kan. Mens tankene går til et facebook innlegg hun leste for et par dager siden. En nabo gutt som hadde møtt på en stålorm. Mammaen vet ikke m det var her i nabolaget, men kan det være en orm de har kommet over??? Men når mammaen kommer nærmere ser hun at to par små øyne er like mye fylt av sorg som av redsel, og kinnene er tårevåte. «Mamma, marken er delt i to, den har blod mamma!! BLOD!!! Du må redde den!!! « ????? Har mark virkelig blod? Hvordan redder man en mark?? Hvordan fixer man en mark som er bitt delt i to?? Her funker det nok dårlig med plaster, selv om det kanskje hadde trøstet de to små litt. Hvert fall virker det som plaster fixer ALT på små menneske kropper! Nei man burde vel heller drepe den ordentlig! 



Men hvordan dreper man en mark på human måte da? Eh kan man i det hele tatt si human? Knuse den? joda veldig barnevennlig!?! 

Nei mammaen finner den beste (?) veien ut av uføre. Den som passer best inn i fantasien i de små hodene hvert fall. De må jo selvfølgelig hjelpe marken hjem til familien sin i gresset, så hjelper de den. Kanskje kan den leve, eller kanskje ikke. Men slik er livet. Og så følger den alvorsfylte praten om livets gang, naturens næringskjede, død for en betyr mat for andre. Det er helt sikkert noen små fugleunger som trenger mat snart. Og så avsluttes praten med den fine markehimmelen. 


Og så, når sorgen endelig har lagt seg, og før noe mer om, men og bare … blir de to små plassert på sparkesyklene og turen fortsetter endelig. Og endelig i et mer normalt tempo. Sorgen gjorde nok sitt til at nok var nok for denne gang. Men når farten øker, blir det enda vanskeligere å styre unna alt levende kryp som har forvillet seg ut på asfalten. Det går i hurtig slalåm mellom marker og snegler og diverse biller. Og med en vogn med tre hjul, 1 fremme og 2 bak, så er det faktisk ganske så utfordrende. Men mammaen vil jo ikke bli sett på som en kaldblodig morder heller, så hun gjør så godt hun kan. Men må tilstå at et par ganger gikk det skikkelig galt. Godt hun klarte å skjule det godt!! På butikken ble det kjøpt slikkepinne, skjønt de små vel ikke hadde fortjent det. De gjorde jo IKKE som mammaen hadde sagt. Men noen ganger..... må man bare! Og jammen hjalp det litt hvertfall, og de kom seg hjem og inn uten de altfor store forsinkelsene, godt hjulpet av stadige forsikringer fra mammaen, om at markene klarer seg fint selv!!

Dagen derpå renner, og foreldre og barn slår øynene opp til strålende sol. 


Og allerede fra første stund kjenner mammaen angsten komme krypende. Dette kan jo ikke ha gått bra, dette kan jo ikke gå bra. Hun vet de må ut, kommer ikke utenom det på en solfylt lørdag. Mammaen kjenner angsten fylle magen, ved tanke på synet hun vet vil møte dem. Tiden kommer, det kan ikke utsettes lenger. 2 barn trenger luft, MÅ ut litt. Mammaen prøver å drøye tid, kanskje fuglene kan ordne opp imens. Men så er det ikke mulig å drøye mer. 2 små løper ut, klare for å nyte dagen. Mammaen bruker litt mer tid på å kle seg, og står ennå halvpåkledd, når 2 skrekkslagne små kommer løpende inn igjen. «Mamma, mamma, du må komme og se! Det er forferdelig!!» Mammaen kjenner den tunge steinen faller ned i magen, nei vel … så ordnet ikke fuglene opp likevel!! «Ka er det som har skjedd??» spør mammaen med så uskyldig stemme som mulig, mens hun blir dradd etter de to små. Synet som møter de tre utenfor er makabert, og alle mammaens bange anelser blir bekreftet. Der ligger de, de som ikke kom seg bort fra asfalten før solen kom frem, kokte, svidde, brente og fullstendig uttørkede alle som en. Du kan se de har vridd seg i dødssmerte, der de ligger stivnet i alle mulige morbide stillinger. «mamma de er døde!!!» 2 par triste og veldig anklagende øyne, ser opp på sin hjerteløse kaldblodige morder av en mor, som ikke lot heltene sine redde alle sammen!!!  Vil de noen gang stole på mamma igjen??


(Faktisk bare bitte litt overdrevet :)


ANDRE SOM HAR LIKE SNILLE BARN??

HA EN FORTSATT NYDELIG FIN VÅR! 

 

 

1 kommentar:

  1. Huff da, for en hjerteløs mor.☺
    Alle kan redde noen, men ingen kan redde alle.
    De lærer nok det etterhvert.
    Det er jo skikkelig frustrerende når
    en gjerne skulle hatt litt fart på disse små,
    og de er opptatt av helt andre ting.
    Ønsker dere en velsignet god vår fortsatt

    SvarSlett

Veldig koselig om du vil legge igjen et lite spor etter deg ;)