mandag 6. august 2012

Hva man gjør på SÅNNE forbanna kvelder... ;)


I kveld er en SÅNN kveld….  En SÅNN kveld der jeg føler meg som 16 år igjen. En SÅNN kveld jeg kjenner en klump i halsen og en tåre i øyekroken. En SÅNN kveld jeg blir forbanna av. En SÅNN kveld, der kroppen tar kontrollen...! (Lite søvn + påfylling av medisin pumpe er ingen god kombinasjon…)

Det er ikke så ofte, vertfall ikke at det er så sterkt. Som regel klarer jeg å kontrollere det delvis, disse signalene som kommer fra ryggen og sprer seg utover i kroppen. Ja som regel kan jeg overstyre de litt, ved å dibbe litt med foten eller gjøre andre beviste bevegelser.  Men ikke i kveld… signalene er for sterke og tar kontrollen. Kroppen rister og armer og bein lever sitt eget liv.

Det er jo ikke noe nytt, har vert slik i 15 år, burde være vandt til det. Likevel… på kvelder som dette…. Kommer frustrasjonen, sorgen og ikke minst sinnet frem; og det, det irriterer meg enda mer ;) For ja jeg burde være vandt til det. Men av en eller annen grunn klarer jeg aldri helt å venne meg til, og akseptere at kroppen har overtaket, at jeg ikke får bestemme selv, at jeg ikke kan velge selv. Jeg er stort sett på nett med at jeg (kanskje ;) aldri kan ha en fulltids jobb.. at jeg (kanskje ;) aldri kan gjøre alt jeg vil i forhold til fysisk aktiviteter… at jeg (kanskje ;) aldri kan planlegge helt hva jeg skal, alltid ta forbehold i om kroppen spiller på lag med meg… At jeg (kanskje ;) alltid må tenke på å få nok søvn. Ja jeg er stort sett på nett med alt dette, og tenker ikke stort over det, men likevel ligger tankene under overflaten.

Og på kvelder som denne, når jeg får grunnen til det så klart foran meg, da blir jeg forbannet!!
Og hva gjør man da? Jo en får ut frustrasjonen ved å skrive litt, synge litt og stappe i seg snop hehe. Så tenker man at man har levd slik i 15 år, og har opplevd veldig mye likevel! En tenker at JEG KAN alt jeg vil, slik at vertfall ikke tanken skal stoppe en fra å gjøre det en vil! En tenker at dette er en fille ting i den store sammenhengen, vi lever i et land der det faktisk går greit å være syk, en kan overleve likevel. En er takknemlig for at der er en behandling som faktisk tar bort mesteparten av sykdoms symptomene. En er takknemlig for den utrolige støtten en har fått av, familie, venner og helsepersonell. En er takknemlig for den styrken en faktisk har fått til å klare leve videre, og gjøre det beste ut av livet  ;) En er takknemlig for at en faktisk har fått "bruke" sykdommen til mye godt også, og ber om an en skal få bruke erfaringene på en god måte fremmover også!

Og så, SÅ tar en litt ekstra medisiner, venter til kroppen har roet seg og kryper i seng for å unngå at morgendagen også skal bli gjenstand for den samme frustrasjonen ;)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Veldig koselig om du vil legge igjen et lite spor etter deg ;)