fredag 5. april 2013

Å leve med "hodet under armen".... ;)


 Plutselig må eg stoppe opp.. det skjer noe i hodet mitt som eg ikkje har kontroll over. På sekunder blir eg dradd inn i  en "annen verden", der eg ser personer og steder eg aldri har sett før, men likevel er alt så kjent. "Åh ja, nå er eg her igjen" tenker eg, men skjønner ikkje hvorfor eg tenker det, for her har eg jo aldri vert før.... Eg følger "episoden" som utspiller seg i hodet mitt, det er som et minne som blir avspilt, som føles kjent, men likevel helt ukjent. Så bølger en enorm kvalme over meg, jeg må brekke meg, og "poff..." så er både bildene i hodet og kvalmen borte. Og alt jeg sitter igjen med er følelsen om at nå har eg "vert der" igjen. Det varte bare noen sekunder, max et halvt minutt, men når eg "er der", føles det som en evighet. Selv om hjernen min er helt ute av det, så er eg fremdeles med i den virkelige verden og, bare veldig fjern og ufokusert!

Det var sånn eg merket den andre epilepsien min... Den som begynte i 2008. Når disse filmene begynte å spille i hodet mitt et par ganger i uken, trodde eg at eg holdt på å klikke.  Ka er det som skjer med meg?? Kor kommer disse bildene fra, og ka er det bilder av? For eg husker aldri det etterpå... eg vet bare at eg "har vert der",,, ;) Og det var en heilt vanlig hendelse, ingenting skummelt, bare veldig mystisk, og eg har egentlig lyst å se mer.... Hadde eg trodd at det fantes en paralell verden med vår, hadde eg trodd at eg var å "besøkte " meg selv der et øyeblikk ;) Men det tror eg jo ikkje på, så som sagt, lurte eg på om eg holdt på å klikke ;)

Etterhvert merket eg også at det påvirket konsentrasjonen og hukommelsen min generelt, selv om eg ikkje hadde anfall.


Se for deg at du er i en samtale med noen, du er inne i samtalen og mens den andre snakker «ser du for deg» det du skal svare, men når du åpner munnen kommer det ingen ord. Det er fordi inne i hjernen din kommer alle ordene på en gang, slik at det er umulig for deg å avgjørde hvilket ord som skal komme først og sist for å fortelle det du tenkte på. Det er som om hjernen er kjempe nervøs og overivrig på en gang og begynner å stamme. Så må du gå gjennom alle ordene og sortere hva som skal komme først og sist, før du får ordene ut av munnen. Det går som regel bra og du får sagt det du vil, det tar bare veldig lang tid og i litt mer bakvendte setninger. Det blir fryktelig hardt og slitsomt å holde en samtale gående når hjernen har det slik.  

Andre ganger kan du snakke heilt greit, før hjernen plutselig blir helt tom, det er ingenting der, ingen ord, ingen bilder. Fryktelig irriterende, og du føler deg dum som et brød!! ;) Atter andre ganger skal du gjerne forklare noe, og du ser for deg ordet du skal si, men det er helt umulig å få utalt ordet. Eller du ser for deg en ting, men det er umulig å komme på hva det heter. 

Det kan også være fryktelig vanskelig å følge med i en samtale. Du hører den andre snakke, men ordene gir ingen mening. Du kan lese i en bok el. og må lese det samme avsnittet 4-5 ganger for å forstå hva som står der. Du leser ordene, men klarer ikke sette sammen til en helhet, og hjernen klarer ikke oppfatte hva ordene handler om. (Når jeg fortalte akkurat dette til Yngve,  sa han velkommen til hans verden. Han har alltid hatt lese og skrive vansker og det var akkurat som han pleier ha det. Eg har alltid elsket å lese, og har ikkje tall på kor mange bøker eg har lest. Nå har eg ikkje lest ei bok på flere år, for det er slitsomt å holde konsentrasjonen over lengre tid)

De fleste har vel opplevd litt sånn innimellom. Gjerne når en er trett, stresset eller nervøs. Eg fikk veldig mye av dette, spesielt nar eg var trett, skulle snakke med ukjente mennesker, eller i situasjoner som krevde litt ekstra; som eks: samtale med Nav, lege el. 

Det tok ikkje så lang tid før eg gikk til legen! ;) Eg følte meg jo delvis gal og dum som et brød. Og heldigvis gikk det veldig fort og greit å finne ut av denne epilepsien. Henvisning til nevrolog, en EEG, så var det konstatert; eg hadde fått epilepsi, i hjernen denne gangen... Og det mystiske, var ikkje så mystisk likevel. Det er bare hjernen min som ikkje er heilt på riktig nett heile tida.... Men Hvorfor?? Hvorfor fikk eg denne epilepsien. Eg trodde ikkje epilepsi var Så vanlig, så å få to måtte vel være ekstremt uheldig? Ifølge legen kunne eg enten ha fått den pga krampeanfallene, at de har påvirket hjernen på et vis. Eller det mest sannsynlige er at eg fikk den fordi eg brukte mye rivotril (epilepsi medisin). Rivotrilen hjelper på krampene. Når eg jobbet etter studiene, og stadig fikk mer og mer kramper igjen, måtte eg til tider ta rivotril i tillegg, for å stanse krampeanfallene som kom. Og motstridende nok er epilepsi en av bivirkningene ved langvarig bruk av rivotril...

Det var ikkje så skummelt å få denne andre epilepsien, men det var likevel mer trist og påvirket meg personlig mye mer. Eg har aldri vert veldig fysisk aktiv. Eg er veldig glad i å gå tur, men har aldri vert no utprega fysisk, idrettsperson ;) Så om eg ikkje kan gå tur eller trene hver dag, så er ikkje det krise for meg. Og ja krampene har jo hindret meg i jobb o.l., men eg bryr meg ikkje om krampene viser litt, så eg kan fint gå ut blant andre selv om eghar litt kramper. Men denne andre epilepsien føler eg "plager" meg, og begrenser MEG mer..... Eg har alltid vert "skole smart", elsker å lese og skrive og snakke og diskutere hehe :). Har og alltid likt å opptre, om det er en andakt, et foredrag eller skuespill. Men når hjernen min begynte å slå seg av, gjor det dette vanskeligere. Eg var ennå litt i jobb når eg fikk det. Men det var umulig å fungere skikkelig på jobb, både når eg fikk anfall og generelt. Så det å "miste" hodet, var i lengden mye verre enn smerter og kramper. 

HELDIGVIS ble det ganske fort bedring, etter de fann ut hva det var ;) Eg fikk medisiner som eg gradvis økte, til eg ikkje lenger hadde anfall. Konsentrasjon og hukommelse ble og, om ikkje bra, så hvertfall mye bedre. Eg sliter ennå litt når eg er trøtt, eller spesielt når eg skal snakke med ukjente mennesker eller "kontorer". Det gjor meg feks fryktelig sliten når eg var i "intervju" delen av arbeids utprøving nå i haust. Og ho eg snakka med merket også veldig godt at konsentrasjonen sank betraktelig i løpet av en time. Det er også mer slitsomt enn før å oppleve nye ting, møte mange mennesker og få mange nye inntrykk på en gang. Men som sagt, er det mye bedre bare eg tar medisinen.... 


 Før påske var eg så uheldig å være tom for Lamictal (den nye epilepsi medisinen). Eg tok resepten med på apoteket for å kjøpe ny, men den var over et år gammel, altså gått ut på dato ifølge de, så eg fikk ingen ny medisin. Det var desverre helt umulig å få tak i både nevrolog og fastlege før påsken, noe som gjor at eg var uten medisin i store deler av påsken, og er det ennå. Fastlegen min skulle flytte legekontor, så eg fikk ikkje tak i ho før i går, da telefonen deres endelig var oppe å gikk igjen. Men dataen var ikkje oppe å gikk før i dag, så ho lovet å sende e-resept i dag. Så da satser eg på at hodet kommer litt mer på rett kjøl igjen. For eg har mildt sagt gått med hodet under armen i store deler av påsken ;)  Eg hadde ikkje sagt no om det til Yngve, men i helga måtte han spørre: "ehh... ikkje bli fornermet nå Åshild, men har du glemt å ta medisinen din?" En fin måte å spørre meg kor i all verden eg har hodet mitt hen... ;) Ukonsentrert, distre, ingen hukommelse, faller ut av samtaler, får ikke med meg handlingen i en film, klarer ikke å skrive! Det har ikkje blitt noen blogg inlegg på nesten ei uke, for det har vert for vanskelig å fokusere. I dag var eg litt klarere i toppen, så eg får gjer ferdig dette inlegget eg har prøvd å skrive på i noen dager. Hanne sover, det er heilt stille, da klarer eg å ha litt fokus ;) Det positive med alt er jo at Hanne har fått min fulle oppmerksomhet (den lille eg har hatt;), for det er umulig å få gjort noe annet når ho surrer rundt meg og prater i ett ;) 

Men me har hatt ei veldig fine og god påske altså, eg har bare ikkje vert heilt på plass ;) (en smule frustrerende for Yngve til tider kanskje....men han har vert VELDIG tålmodig med meg ;) Nå ser eg frem til å få hentet medisinen min i dag, så eg får hodet på riktig plass igjen. Er veldig glad og takknemlig for at eg har fått gode medisiner, og ikkje må leve med "hodet under armen" hele tiden ;). Eg er faktisk ganske glad i hodet mitt, selv om mange sikkert synes eg er litt rar... ;) Eg lurer jo veldig på om andre har lignende opplevelser som dette. Ikkje at eg ønsker noen å ha det, men det hadde vert interresant å høre fra andre med lignende opplevelser... Når eg nå en sjelden gang imellom har anfall, lurer eg ennå på om det kanskje har klikka litt for meg.... ;) Men om noen sliter med epilepsi, må eg anbefale å prøve "The lightning process", utenom medisiner er det det eineste som har klart å stanse anfallene mine når eg kjenner de kommer!

Uansett.... Ønsker alle ei riktig god helg, med eller uten hode på riktig plass  ;)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Veldig koselig om du vil legge igjen et lite spor etter deg ;)