fredag 31. mai 2013

Når lyset slokner...


Det ble en kveld for å sortere litt i gamle skriblerier på pcen... Det var det vist lenge siden eg hadde gjort, for der var litt kaos ;) Men nå er alt sortert og fint igjen. Eg liker best å ha orden, sjøl om eg er elendig til å HOLDE orden ;) Eg kom jo over noen dikt eg har skrevet, som eg ikkje har tenkt på på lang tid. Men det er dikt som minner meg om ei anna tid, ei tid da eg ikkje hadde det så bra, kroppen fungerte dårlig, og livet virket ikkje fult så lyst som det gjer nå... Det er dikt som gir meg tårer i øynene og frysninger på ryggen. Ikkje nødvendigvis fordi de er så bra, men fordi de vekker uendelig mange følelser og minner hos meg.

Men det er litt snodig og litt trist at i motsetning til nå, så handlet dikta på den tida stort sett om min tro på Gud. Det å finne styrke hos Gud, eller en takk for den styrken han gir. Så eg sitter å lurer på hvorfor det er så lett å "glemme" Gud, når livet går litt lettere..... Det handler gjerne litt om at en ikkje treng han så mye da lenger. Selv om det selvfølgelig er heilt feil, men det føles jo slik, for ting går greit, og en suser videre i livet. Eg var og mye mer opptatt av at Gud skulle få bruke meg på den tida... Eg prøvde å bruke alle situasjoner eg kom opp i til det beste, og prøvde å se ka Gud ville eg skulle gjer i den situasjonen eg var i . Det er eg heller ikkje så flink til lenger. Noe som er ganske trist, for sjøl om livet er skjønt nå, så får en et enda mer spennende liv, om en klarer legge det i Guds hender og be han vise vei ;) Det er dette kveldens sortering har minnet meg på ;) Så her er et av de dikta som har betydd mye for meg...Et dikt som gav meg utløp for smerte og redsel, men som og har trøstet meg og minnet meg på det eg innerst inne vet... ;) kanskje kan det få bety noe for noen andre og... Hvem vet ?! ;)




 NÅR LYSET SLOKNAR


Det hender at lyset sloknar
At dagane blir borte
I ei grå tåke.
At alle dører er stengde
Og alle ord utan kraft.

Det hender at et fjell av redsel
sluker livet.
At skyggen av angst
skremmer bort alt lys!

Det hender at ei elv renner over,
av bunnlaus sorg ingen kan stanse.
At grunnmuren revner,
i eit blødende sår som ingen kan lege.

Det hender at eit nake innestengt rop,
Rungar taust mellom nattmørke vegger,
  i en stillhet så total
at ingen lyder kan trenge igjennom.
 
Men ekkoet i hjertet
skriker om fred!

Men ingen ser,
ingen høyrer, 
ingen veit.

Men det er då HAN er nærast.

Han knuser fjellet
som skjulte solen,
og gav skyggen liv.

Solen trenger bort all tåke 
dagen kommer 
og gir verden lys.

Den tørker elven 
som rant over,
så grunnmuren kan bli leget.

  Det åpner stengde dører,
 som setter lyden fri,
det lar skriket runge,
og gir orda kraft på ny!

Det
 trøster, styrker og held oppe.
Fordi HAN ser.

Når lyset slokner er han hos deg.
Han er rundt deg og i deg.
Omslutter deg!

Sjølv om du ikkje ser han
ikkje høyrer han
ikkje kjenner han
Så vit; 
han er der,
HAN elsker deg
Han VIL knuse fjellet!



 





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Veldig koselig om du vil legge igjen et lite spor etter deg ;)