VÅG Å LØFTE BLIKKET...

  Jeg har alltid vert fasinert av horisonter og selve himmelen 

(i dobbel betydning ;). Det å stirre ut i horrisonten, der hvor himmelen møter hav eller jord, eller bare stirre opp på himmelen, kan være veldig spesielt. 

Jeg husker da jeg var liten, jeg kunne legge meg på ryggen i gresset og bare se opp på den blå himmelen. Slik kunne jeg ligge lenge, og bare være til. Jeg vet ikke helt hva det er som har fasinert meg med himmelen, den er jo bare et blått lerret. Eller kan for så vidt bestå av myriader av farger, men for øyet er den likevel et lerret. Men om en tenker over det, er den jo egentlig så uendelig mye mer enn det, ja den ER faktisk uendelig. For hvem vet hvor den slutter?? Så kanskje, bare kanskje ser sjelen noe mer enn det vi klarer øyne der oppe... 

Kanskje det er derfor det er som meditasjon å kikke ut i horisonten eller opp på himmelen, samme hvilken farge den har i øyeblikket...;) Uannsett... jeg har også alltid likt å forevige himmelen, i ulike sammenhenger og farger... Så her kommer et knippe av mine himler og horisonter ;) Starter med to bilder av den himmelen jeg dessidert har brukt mest tid på å kikke opp på ; himmelen over Stordalen ;)

VÅG Å LØFTE BLIKKET...

I GLEDE

ELLER SORG

  

 DU ER ALDRI ALENE

LEGG SJELEN ÅPEN

LØFT HJERTET DITT

SE OPP FRA JORDEN!

FORBI DET BLÅ SCENE TEPPET...

SE

KJENN

LYTT

TA IMOT

NOEN...

SER DEG

HØRER DEG

OG KALLER PÅ DEG

SÅ LØFT BLIKKET

 OG TA IMOT!

 V Å G  Å  L Ø F T E  B L I K K E T.

I glede eller sorg,

Du er aldri alene.

 Legg sjelen åpen,

Løft hjertet ditt,

Se opp fra jorden!

Forbi det blå scene teppe,

Se,

Kjenn,

lytt,

Ta imot.

NOEN ser deg,

hører deg 

og kaller på deg!

Så løft blikket!

Og ta imot!

O det er jo bare et blått lerret....