De bena, de bena, de rare bena....

Av og til, eller egentlig ganske ofte, glemmer eg at eg har en sykdom. Det er jo ikkje noe en kan gå rundt å tenke på, da ville livet blitt trist å leve ! Og så har eg litt dårlig hukommelse da, og hvertfall sellektiv hukommelse angående sykdom ;) Hvis eg ikkje har kjent smerter eller hatt kramper på 3 -4 dager, tenker eg at det er LENGE siden eg var dårlig. Og mye av mine sykdoms symptomer forsvinner når eg får legge opp dagene og livet slik eg trenger. Om energien ikkje er på plass, legger eg ikkje så merke til det utenom hvis eg sammenligner meg med andre, og det gidder eg ikkje så ofte lenger ;) Og så er det jo ikkje så mye eg MÅ gjøre, så eg bruker den energien som er der, og nok med det ;) Derfor er det lett å glemme at ikkje kroppen min er som alle andres...

Men så kommer det noen dager, dager som i dag... Alt som "normalt" når eg stod opp. Litt trett, men  det jo ikkje akkurat noe nytt ;). Hanne og eg måtte en tur på NAV, max 1  km hver vei, ikkje all verdens langt det. Men veien hjem ble FRYKTELIG tung i dag. "Bena, de bena, de rare bena" mistet kraften sin. Det er ikkje et nytt fenomen, selv om det er svært sjelden eg får det symptomet. Men i dag dukket det opp. Full fyr i korsryggen, blytunge bein, veldig vonde, de brenner og stikker, det er som om de holder på å bli sprengt, litt lyn og torden, og så mister eg mye av kraften. Godt å ha vogna å støtte seg på ;)

Vel hjemme var det heldigvis hviletid, en times tid i senga gjor godt for trettheten, men bena var de samme. Så det har vert en treg ettermiddag, bortsett fra en liten rusletur bort i en barnehage i nærheten. Ei lita jente som desperat trengte å blåse ut litt energi ;)

På sånne dager er det lett å bli frustrert og lei. Frustrert over det en ikkje kan gjøre noe med. Frustrert og tanker som "hvorfor meg??" Frustert over dette uforståelige som plutselig skjer; "hva er det som styrer det ?". Frustrert over at livet ikkje har samme regler som andres liv. Frustrert over at en ikkje kan gjøre vanlige ting, leve et helt vanlig liv, som å kunne gå en tur og vite at du kommer hjem igjen uten problemer.....

Tankene er der.. av og til... på sånne dager... Men en liten tåre i øyekroken, knapt synlig, det får holde!  For eg har lært meg at frustrasjon hjelper ikkje !!  Selvmedlidenhet gjør det ikkje lettere å leve !! Men med et smil om munnen er det lettere å være syk ;)

Og NÅ er eg ekstra medisinert, har landet i sofaen og kryper nok til sengs innen en time  ;) Så krysser me fingrene for at "bena, de bena, de rare bena" har fått igjen styrken sin i morgen. Og om et par dager er det nok glemt igjen ! ;)

Bildet er ikke min fot, men funnet på google... ;)