mandag 2. september 2013

En 2 åring i barnehagen, og en litt trist mamma aleine hjemme... ;)

Klokka er 10, og mammaen kommer him - aleine ! Turen him gjor mammaen like våt innenfor klærne som utenpå, og ikkje bare fordi jakka ikkje er heilt vanntett lenger.... Mammaen kjenner seg urolig, ikkje sånn sykdoms urolig, men sånn innvendig, sånn litt rastløs i kroppen, og hodet vet ikkje helt hva det skal tenke. Mammaen kikker på telefonen, kommer den til å ringe snart? ler ho? Gråter ho? ka tenker ho? 
Burde gått og hvilt, eller ryddet, vasket. Men mammaen kjenner hode kverner,  trenger skrive. Det hjelper... litt.

Det er ingen big deal, tenker mammaen. Men mammaen er ikkje vandt til å være aleine. Er så vandt til å alltid ha ei lita jente rundt beina. "det går nok helt fint" sier barnehage dama, når ho anbefaler at mammaen ikkje skal bli så lenge i dag. "ofte blir det verre hvis ho blir for vandt til at du også skal være i barnehagen" Men eg har jo sagt at ho er litt små forkjøla og vil ha mammaen sin.... tenker mammaen. Men tenker også at de sikkert ler litt  ;) Mammaen som ikkje klarer å gi slipp liksom. Kan kanskje ikkje vente til ho bare smiler og vinker ha det når mammaen skal gå. Tross alt var det ingen grining når mammaen gikk, bare ei lita som vinket og smilte først, men så ikkje ville slippe mammaens hånd. Mammaen hadde ikkje lyst til å gå. Men barnehagedama løftet den lille jenta opp, og bar ho ut i regnet. De skulle leke i søleputter. Ingen tårer, bare en mamma som syntes det var vanskelig å gå. 

Ho er 2 og et halvt år, tenker mammaen. Ho får det kjekt!! Trenger litt avvenning fra mammaen, trenger å leke med andre barn, trenger å se at verden er et fint sted uten å holde mammaen i hånden også. Ho klarer seg heilt fint, det kommer nok mammaen også til å gjøre, så snart hun har klart å gi litt mer slipp. 

Men er det nå så naturlig å gi slipp på en 2 åring ?? tenker en del av mammaen. Hvis hodet og kroppen sier det er feil, er det da riktig bare fordi samfunnet sier det er normalt? Men mammaen vet også at 2 åringen er ei tøff lita jente, som vil oppleve verden uten mammaens trygge hånd. Det blir nok ikkje så mange innlegg om "2 åringen og mammaen" fremmover, tenker mammaen, og får en liten klump i halsen. Mammaen må le av seg sjøl, mens en tåre renner nedover kinnet. Så dum du er, tenker mammaen, og kikker bort på telefonen, igjen ! En liten del av hjertet vil at den skal ringe snart, vil at 2 åringen skal trenge mammaen sin. 

Men å levere en 2 åring i barnehage er heilt normalt, og mammaen tenker  og lurer på om andre mammaer og pappaer føler det samme... Mange leverer jo barna i barnehagen når de er 1 år! Mammaen tror ikkje ho hadde klart det. Det er vanskelig nok når den lille jenta er 2 og et halvt år ! Er det så vanskelig for andre også? Kanskje ikkje like vanskelig?, de fleste har en jobb å gå til. Mammaen skal bare gå hjem og rydde, vaske og hvile... Ja andre ting også, når ho bare har funnet roen. Men det betyr også at om 2 åringen ville vert med mammaen sin, trengte være med mammaen sin, så kunne hun egentlig det, tenker mammaen og kjenner et stikk av dårlig samvittighet. Men mammaen vet at ho ikkje har den energien som skal til for å aktivisere 2 åringen lenger. Og ho får det helt fint i barnehagen!!

2 åringen sov hele natta hver natt forrige uke, det er unormalt. Ho var mett på inntrykk og hadde nok fått ut all energien ho trengte få ut. Og ho hadde vel ikkje sovet godt hele natta, hvis ho syntes det var fælt at mammaen forlot ho i barnehagen noen timer? 2 åringen min TRENGER meg ikkje så mye lenger, tenker Mammaen. Ho har det kjekt og koser seg med andre og. Det er nok mammaen som trenger 2 åringen mest !! ;)

Mammaen vet at det blir godt for henne også etterhvert, det tar nok bare bitte litt tid å gi litt slipp, SÅ blir det bra !! ;) Og nå er det bare 3 timer til mammaen skal hente 2 åringen sin igjen, det blir fint !! ;)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Veldig koselig om du vil legge igjen et lite spor etter deg ;)