Det vil komme gleder etter sorgen også !! ;) (Et lite tilbakeblikk )

28. august 1997

En vanlig jente på grunnkurs helse og sosial
Solen skinner fra skyfri himmel. De andre går rundt i singlet, jeg går rundt i en tykk høyhalset genser og fryser. ”så innmari kaldt det er!” jeg kikker bort på Siw, mens vi går bort fra  røyke plassen. Ingen av oss røyker, men det er jo der de kule guttene befinner seg… ”du kan umulig være frisk” Siw ser bekymret på meg. ”nei jeg vet, men se på den kjekkasen der da… ” vi fniser, som de to verste tenårings jentene kan. Og det er jo det vi er, to jenter som til nå har levd sine beste 16 år. Det er en herlig tid å leve i. Ingen bekymringer, livet er en lek, fullt av gutter å se på… jeg har gått i klassen med Siw siden syvende, og nå har vi begynt på ”helse og sosial” sammen. Egentlig har jeg ikke kjent henne så godt før nå, det har liksom hele tiden vert Bodil og meg. Men nå går Siw og jeg i samme klasse, så vi har blitt betre kjent, og har det utrolig moro sammen.

Vi sitter som tente lys i klassen. Ingen kjenner de andre så veldig godt ennå, vi har da bare gått i samme klasse i en og en halv uke. Jeg ser rundt meg på alle de forskjellige menneskene rundt meg, så ulike folk kan være, tenker jeg, mens jeg lurer på hvem jeg kommer til å henge mest sammen med. Siw sitter på siden av meg, plutselig vrenger hun av seg genseren. Og det er da jeg legger merke til at alle rundt meg sitter i t-skjorter, mens jeg sitter her, og nærmest hakker tenner, i tykk høyhalset genser. ”hvordan går det med deg Åshild, du ser ikke helt i form ut!?!” Gunn, klasse forstanderen vår, ser bekymret på meg. ”jeg føler meg litt pjusk, tenkte litt på om jeg skulle ta bussen hjem en time tidligere i dag!?” jeg ser spørrende på henne, som for å få
godkjenning. Gunn nikker. ”ja det synes jeg du skal gjøre, gå hjem og slapp av, så er du nok betre i morgen. Ja sier jeg og smiler, og tenker på hvor deilig det skal bli å synke ned under den varme dynen min, og få litt varme i kroppen. Det hadde jo ikke gjort noe nå. Bare det ikke er kysse syken jeg har fått, Hege hadde jo den for to uker siden. Uff, jeg har lite lyst til å være borte fra skolen så lenge nå, vi har jo nettopp begynt!!

Endelig fremme, jeg går av bussen som i tåke. Føler meg så elendig, varm og kald om hverandre. Og jammen svetter jeg like mye når jeg er kald som når jeg er varm! Så ekkelt!!! Jeg går opp mot parkerings plassen, mamma er der ser jeg, så jeg gir ranselen til henne. ”hvorfor er du hjemme nå da, du ser ikke mye bra ut!!” hun ser bekymret ut. ”nei jeg føler meg ikke særlig bra heller, jeg kjører hjem jeg, sees der!” slenger jeg over skulderen der jeg går mot mopeden.

Jeg er hjemme, har kommet meg inn, men kan knapt huske turen hjem. Jeg synker ned i benken, sekunder etter står mamma i døren. ”hvordan går det med deg, har du feber?” mamma ser på meg med rynkede bryner. ”jeg føler meg bare så sløv. Men det går greit, er bare enormt trett. Tror kanskje jeg har feber, jeg fryser i hvert fall!!” mamma tar tempen. 38… jeg tar to panodil, og som i sløve går jeg opp på rommet og synker ned i sengen. To minutter etter sover jeg.

Noe er galt!!

Plutselig våkner jeg , vet ikke av hva, men jeg er lys våken. Jeg tror faktisk jeg har kommet meg, føler meg mye klarere i hodet enn for litt siden i hvert fall. Men plutselig skjer noe rart. Bena mine begynner å bevege seg helt av seg selv. Og så er det ikke lenger bare bena som beveger seg, det er hele kroppen. Jeg prøver å holde meg i ro på madrassen, men det er umulig….det går ikke. Noe …utenfor meg selv… tar tak i meg og kaster meg rundt på madrassen. ”mamma, pappa, hjelp!!” jeg gråter, jeg er livredd, mens jeg ser nedover kroppen min, og ser den danser sin egen dans. Jeg vet det er min kropp, men kan ikke tro det, min kropp gjør ikke slik!! ”Mamma, pappa!!!” jeg skriker nå, noen må jo komme og hjelpe meg, noen må komme og få dette bort, det skjer noe helt vilt med kroppen min

Men så står pappa i døren, i det han ser meg, løper han bort til meg og prøver å holde meg fast. Pappa er sterk, men kroppen min vinner, han har ikke sjanse. Eg griner, mens Pappa roper på mamma. Han høres redd ut, og det gjør det ikke akkurat betre for meg. Skal jeg dø nå?? Mamma kommer og sammen hjelper de meg opp i sittende stilling. Kroppen roer seg litt, men jeg har store problemer med å holda meg der eg er. Tusen tanker flyr gjennom hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke noen ting, jeg er på randen til å bli hysterisk.

Pappa hjelper meg ned trappa, mens mamma ringer doktoren, han skal sende sykebil, og komme selv med en gang. Pappa får meg ned i benken. Han virker utslitt han og nå etter å nesten ha båret meg ned trappa. Jeg hadde jo ikke sjanse til å gå selv. Jeg har fått lagt meg ned i benken, men bena mine vil ikke finne sin plass. De har sin egen vilje. Snart ligger jeg halv vegs på gulvet, før bena mine ligger oppå ryggen av benken. Mamma og pappa ser bekymra ut, fortvila.   Jeg hører pappa nevne noe om at det kanskje  er  feberen som stiger veldig. Da er det blodet mitt som koker nå, og så skal jeg dø, tenker jeg mens jeg gråter og desperat prøver å holde igjen kroppen min. Men jeg har ikke sjanse. Nå skal jeg altså dø. Jeg gråter. Så kommer ambulansen og doktoren. De ser ganske sjokkerte ut, men prøver å ta det med ro, som de skal. Men jeg ser jo på de at dette ikke er normalt. Det er ikke sånn det skal være når du har influensa!! Jeg halv vegs går halv vegs blir båret over på båren. Det er veldig vanskelig, for krampene blir verre når de tar i meg, men jeg klarer jo ikke gå alene heller.

De spenner meg fast, det gjør vondt. Musklene kjemper så imot båndene som knytter meg, at de nesten går inn i huden min. Men jeg må jo være fast bundet. Hvordan hadde det ellers gått. Jeg rister så båren skramler, og det blir litt av en tur når de skal bære meg ut veranda døren og ned trappen. Skal jeg dø nå?? De får meg på plass i ambulansen. Skal jeg dø nå? Mamma og Pappa kjører i bilen bak. Skal jeg dø nå?? Tusen tanker flyr gjennom hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke på noe av det, hjernen min har koblet ut, den klarer ikke mer nå, den trenger en pause. Det gjør jammen jeg også. Jeg er døds sliten , bokstavlig talt!! Og så lar de meg kvile, de stikker en sprøyte i meg , slik at eg blir rolig. Det er stesolid, det skal hjelpe meg å slappe av. Og endelig gjør jeg det. Dør jeg nå??

 (Utdrag fra "boka" eg skrev etter eg ble syk)

Eg døde ikkje ! ;) Men det var en stor krise i livet mitt å bli syk. Eg trodde at livet var over. Eg skjønte jo ganske snart at eg ikkje kom til å dø, men eg trodde at livet som eg kjente det, var over! Det var det jo og på et vis, men eg har hatt et fantastisk liv likevel ;)

Eg sitter og ser på kongelige festforestilling på TV2, for kreftforeningen. Kreft er en forferdelig sykdom, som sender flere og flere inn i kriser i livet. Både de som rammes, og de pårørende, som i verste fall sitter igjen alene. Sykdom og død er vel de tingene i livet som sender oss inn i de største krisene.

Det finnes få ord som hverken kan beskrive hvordan det føles, eller gi trøst i en slik tid. Eg er 32 år nå, kan ikkje si eg føler meg så klok og voksen ;) Men en ting har eg lært opp gjennom livet, det er at kriser går over hvis en gir seg selv lov til å gå videre!! Eg har opplevd både sykdom og dødsfall på nært hold. Det gjør fryktelig vondt, og det er vanskelig å se for seg livet fortsette, eller at en kan kjenne glede i livet igjen. Alt kan bli fryktelig meningsløst. Men det eneste som kan hjelpe er å velge å leve videre, så skjer endring, et steg av gangen, en dag av gangen! Smerten vil alltid være der, men den vil falme litt etter litt.

Slik er det med de fleste kriser i livet, om me lar det skje. Eg har vert i mange små og større kriser i livet. Mange av de husker eg ikkje lenger.... Når eg nå fant frem det eg skrev om starten på sykdommen min, husket eg ikkje det heller, men tårene renner når eg leser det. Det ligger fremdeles en sorg der, men den er ikkje vond lenger... Om det er mulig å forstå ;) Livet i etterkant har gjort at sykdommen har blitt en del av meg, den har tatt bort noe, men gitt meg mye annet. Slik kan det faktisk være med sykdom og død også. De som er døde har det godt nå, det er me som sitter igjen som har det vondt. Men me skal møte de igjen en gang, og intill da går livet videre og gir oss nye opplevelser og faktisk også GLEDER....

Eg er blitt forkjølet, og eg kjenner hodet og kroppen blir tyngre og tyngre nå utover kvelden ! Hanne er og forkjølet, og eg gruer meg til ei mulig 3. natt uten særlig søvn før i 3- 4 tida. (Men eg fikk sove til 11 i dag da ;) En ynkelig liten krise her i huset ;) Som eg jo vet at går over! Om kort tid har eg glemt de siste nettene og denne kvelden.

Me flyr gjennom mange kriser i livet, de fleste er over på en to tre, andre kjenner man på livet ut. Men det viktige er å leve en dag om gangen. Me er ofte flinke til å bekymre oss, spesielt når en har det vanskelig fra før, hvertfall har eg vert slik. Eg kunne nesten få angst og panikk for situasjoner eg var redd for å komme opp i. Eg gjer ikkje det lenger! For eg har lært ;) Om eg kjenner meg stresset for noe, eller der er noe eg er redd for skal skje... så tenker eg at det går bra, om kort tid vil denne bekymringen så vidt være et minne... For ka enn som kommer i livet, så vil det og gå over, eller videre til noe nytt, og til slutt blir det et minne, om en i det hele tatt husker det ;) To skjønne tvillinger på tv sang Jan Teigen sin " Jeg er en opptimist...." ;) De var herlige. Og det er så viktig! Eg tror det er en av de viktigste verktøyene til å komme seg gjennom en krise, uansett størrelse......, prøve å være opptimist !! ;)

Så nå skal eg legge meg snart, me skal sove heilt natta og våkne friske i morgen !! ;)

God natt til dere og, og husk : Uansett hvordan livet ser ut nå.... Livet går videre og det vil komme nye gleder ! ;)